De store prisøkningene på fergebillettene ved inngangen til 2020 har med full rett ført til oppstandelse langs kysten. Utslagene er så store for befolkning og næringsliv som er avhengige av fylkeskommunal båt- og fergedrift at det mest underlige er at fylkespolitikerne ikke selv forsto at dette ville bli helt håpløst å gjennomføre. At fylkesrådet nå går tilbake på noe av dette forundrer meg mindre enn at de faktisk satte i verk ordningen.
Jeg skal ikke gi meg inn på å fordele skyld mellom sentrale myndigheter sin manglende finansiering eller fylkesrådets litt underlige prioriteringer. Realiteten er at det som nå skjer er et ledd i en lang rekke av politiske prioriteringer på begge nivå, der distrikt og kystbefolkning nedprioriteres. Det politiske ansvaret må nesten samtlige etablerte partier være med å dele.
Hovedproblemet er at kommuner, næringsliv og befolkning er i ferd med å miste all tiltro til offentlig styrt infrastruktur i Nordland – og DET er et stort samfunnsproblem der det bare gjør ondt verre når partiene skylder på hverandre.
Jeg har selv vært fylkespolitiker og forsvart fylkeskommunens berettigelse gjennom flere tiår. Jeg tror ikke noen, uansett parti, har ønsket å framstå mer som et hinder for utvikling i distriktene enn som hjelper. Jeg forutsetter at de grep som gjøres er gjort i den beste mening, men det hjelper så lite dersom for mange erfarer at vi ikke kan stole på det fylkeskommunen gjør. Organisering av fylkeskommunal båt- og fergedrift har også tidligere skapt frustrasjon og usikkerhet på kysten.
Slik jeg ser det er det en lang rekke av «uheldige omstendigheter» og politiske feilgrep som har ført oss til dit vi står i dag. For ti-femten år siden hadde fylkestinget i Nordland en stor debatt knyttet til overgang fra «nettoanbud» til «bruttoanbud» på det som den gang var fylkeskommunale ruter. Nettokontrakt er en kontrakt mellom operatørselskap og fylkeskommune, hvor operatøren sitter med inntektene fra driften. Bruttokontrakt er kontrakt mellom operatørselskap og fylkeskommune, hvor fylkeskommunene sitter med billettinntektene. Nordland valgte det siste, selv om mange av oss hadde motforestillinger og følte oss usikre på det valget.
Den gangen ble dette oppfattet som et relativt klart valg mellom to kontraktsformer der fylkeskommunen etter en veiing av fordeler og ulemper kom til at bruttokontrakter skulle benyttes over hele linja.
Etter at Nordland la om sine kontraktregimer har imidlertid to regionreformer endret ansvarsfordelingen mellom stat og fylke på deler av veinettet og kontraktsarbeid og drift.
Samtidig har den kontraktsform Nordland har valgt gitt stadig større administrative utfordringer for fylkeskommunen for å dempe egen «risiko» innen sektoren. Stadige skifter av operatør og merkelige ansvarsfraskrivelser også fra deres side har ikke gjort dette enklere.
Om vi sammenlikner med andre fylker vil vi også se at «rene» brutto- og nettokontrakter finnes knapt lenger. (TøI 2017) Nettokontraktene har typisk et inntektsrisikoreduserende element, slik at oppdragsgiver også sitter med noe risiko fra billettsalget og bruttokontraktene har incentivordninger, slik at operatørselskapet får bonuser om antall passasjerer øker. De fleste reelle kontrakter ligger i dag et sted mellom ytterpunktene ren netto- og ren bruttokontrakt. Hvorvidt dette fungerer godt eller dårlig har i økende grad blitt et spørsmål om godt eller dårlig håndverk hos oppdragsgiver.
Men det største politiske dilemma i dette er at fylkespolitikerne har endret sin prinsipielle tenking for hva som er deres primære rolle; - skal fergene være en del av distriktenes offentlig tilgjengelige infrastruktur («en del av veien»)?, - eller driver fylkeskommunen primært tjenesteyting og selger tjenester i et marked? Dette dreier seg heller ikke bare om pris – det handler også om regularitet og vilje til å prioritere samfunnsbehovene i kystsamfunnene.
Så langt jeg kan se er den mest nærliggende forklaring på fylkeskommunens valg at - samfunnsrollen fortrenges til fordel for hensynet til å vise handling der fylkeskommunens tjenesteproduksjon (!) møter flest mulig «kunder». Forklaringsmodeller som løfter fram at fylkeskommunen "subsidierer " billettene er i seg selv skadelig for etablering- og bolyst.
- Med en slik tankegang vil ytterdistriktene nødvendigvis tape. Det som nå har skjedd er først og fremst konsekvensen av at fergene ikke lengre oppfattes som «en del av veien» i distriktene – verken i Oslo eller i på fylkeshuset Bodø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar