I disse dager er det 25 år siden flertallet av det norske folk sa nei til medlemskap i den europeiske union (EU). I anledning jubileet er det ikke unaturlig at det kommer opp ulike meningsytringer om hvorvidt de 25 år har gitt den ene eller andre siden «rett». De fleste kjente aktører gjentar sine argumenter og oppfatninger og viser til at de fortsatt har rett – i sitt eget bilde.
Jeg er også en av disse som har rett. Mitt syn på norsk medlemskap i EU er i hovedsak det samme i dag som det var i 72 og i 94. Men ikke alt er blitt slik jeg og mine meningsfeller trodde, verken for 25 år siden eller før det. Det samme vet jeg mange av våre tidligere motstandere på ja-siden har måttet erkjenne. For det EU vi kjenner i dag er ulikt det EU vi så for oss i 1994 – og det Norge vi har i dag er på mange vis ulikt det Norge vi hadde for 25 år siden.
For 25 år siden satt jeg i Oslo som administrasjonssjef i Nei til EU, som den gang var Norges største politiske medlemsorganisasjon med 140 000 betalende individuelle medlemmer og 440 aktive lokallag i hver eneste kommune i landet. Vi hadde ett mål med vår kampanje; å sikre støtte fra mer enn 50% av det norske folk og sørge for at Norge som nasjon kunne opprettholde en viss frihet til å velge egne politiske strategier og egne politiske mål.
For å få til dette måtte vi sørge for at alle partier og alle befolkningsgrupper kunne finne sammen om det som var viktigst. Enhver splittelse ville svekke oss. Vi måtte prioritere vår innsats strengt slik at vi ikke brukte krefter på å «frelse de frelste» eller rendyrke vår «rettroenhet» framfor å kommunisere ærlig med de mange som rent faktisk var i tvil. Det var en sterk intern justis på Nei-siden, men den var helt avgjørende for resultatet.
Vi vant den 28. november i 1994. Det var en viktig seier for Norge og det har gitt oss som nasjon en fortsatt sterk demokratisk rett til å gjøre egne valg – på godt og ondt. Vekslende regjeringer må stå til ansvar over for eget folk og vi kan være enige eller uenige i den måten de har forvaltet dette på. Ikke en gang EØS kan frita våre folkevalgte fra dette ansvaret.
Seier eller tap – hva kan vi «leve med»?
De 25 år som nå er gått har vist at ingen fikk rett i alt. Norge har klart seg godt utenfor EU, men er også av flere årsaker blitt mer EU-lik. På samme vis kan både Sverige og Finland konkludere med at alt slett ikke ble slik de hadde trodd i sitt EU-medlemskap – på godt og ondt.
Den europeiske unionen sliter med økonomiske spenninger, økende klasseskille, og fremmedfrykt. Spørsmålet blir mer og mer; - Hvilken politisk kultur er i stand til å håndtere de nye spenningene som vi ser rundt oss? Hvordan løse uenigheter mellom samfunnsgrupper uten å havne i et samfunn der vi i stadig økende grad blir autoritære og dyrker seire og tap – og dermed taper alt til sist.
Når jeg ser tilbake på kampanjen i 1994 er det med en stolthet over både resultatet og den måten vi oppnådde dette på. Samtidig har jeg en økende uro og en tvil om det hadde vært mulig å holde en slik enhet samlet i dag. Kanskje blir jeg unødig pessimist av å lese avisenes kommentarfelt eller innlegg på sosiale medier, men det har skjedd noe de siste årene som i økende grad polariserer oss – ikke minst på lokale nivå. Selv målt opp mot de to folkeavstemmingene som i historisk perspektiv mer enn noe «splittet det norske folk i to leire» er det tegn i tiden i dag som skremmer meg mer.
Etter folkeavstemmingen i 94 arbeidet jeg noen år opp mot en viktig internasjonal prosess i FN (Verdens matvaretoppmøte (WFS) i 1996) og satt med i den norske delegasjonen ved forhandlingene i forkant av toppmøtet. Dette omfattet mange spørsmål der det bokstavelig talt stod om liv og død. Befolkninger som blir rammet av manglende rett til mat, av urettferdig fordeling av produksjonsressurser, av «land-grabbing», tap av ferskvann og av regimer som brukte tilgang til mat som pressmiddel i politiske (eller økonomiske) konflikter.
I FN opplevde vi at våre nordiske naboer ikke fikk lov å fremme nordiske standpunkt av hensyn til den felles EU-koordinering de nå var blitt en del av. Uten Norge ved forhandlingsbordet ville mange nordiske kompromisser aldri blitt fremmet og resultatet ville blitt dårligere.
Her var det kun en farbar vei om vi skulle oppnå resultater; - alle land måtte finne en felles fakta-beskrivelse og noen målformuleringer alle kunne «leve med». Man behøvde ikke å være enige i ett og alt, men alle måtte forplikte seg til søke konsensus slik at ingen så seg nødt til å provosere fram en konflikt med tapere og vinnere. I en forsamling med hundrevis av stater og ulike kulturer er det selvsagt ikke enkelt å finne enighet om de store grep. Likevel var den viktigste erfaring at metoden i seg selv dyrket fram en kunnskap om hvor de enkeltes smertegrense lå – og hvorfor det var slik.
Norges rolle har i slike sammenhenger vært å fremme den åpne debatten mellom aktører med nesten uforenlige standpunkt. Dette har jo i mange år også vært en kvalitet med hele det norske samfunnet. Noen må gjøre jobben å finne kompromissene – dette gjelder både i FN og i vår nære lokalpolitikk.
Det viktigste er ikke å dyrke fram de «talspersoner» som prøver å bli helter på heimebane ved å spisse konfliktene med sine ideelle mål. Det viktigste er å dyrke fram ærlighet på hva «vi alle kan leve med» i landskapet mellom vinning og tap. Men dette når sjelden de store avisoverskrifter eller likes på facebook! Jeg er redd dette er en tradisjon vi er i ferd med å tape – både på heimebane og internasjonalt.
Distriktsopprør
EU-kampen for 25 år siden var også et grasrotopprør mot sentrale eliter både i Oslo og Brussel. Det norske grasrotopprøret som førte til folkeflertallets EU-nei i 94, var derfor ulikt de førende gruppene i EU-debatten i mange andre land. Det var hos oss ikke de politiske partiene eller politiske yttergrupper som gikk i spissen for Nei-siden. Hos oss var det bygdefolk, ungdom, miljøbevegelse og fagbevegelse som gikk sammen mot medlemskap. Alliansen mellom bygdefolk og byradikale har i Norge stått sterkt. «By og Land – hand i hand!»
Mye av debatten vi i dag ser som distriktsopprør har mange likhetstrekk med debattene gjennom 1993 og 94. Kanskje har avstand mellom de urbane og landsbygda blitt for stor. Kanskje har samfunnet blitt for influert av troen på strømlinjeformet konformitet som verken skal påvirkes av tid eller sted. … mens stormene raser i nord.
