Et nytt valg!

 

Jeg har bedt om avløsning på topp-plassen hos By og Land etter valget. 

 Dette er slett ikke fordi jeg mangler motivasjon, eller ikke synes jeg har mer å gi, men fordi jeg ut fra private hensyn er i tvil om jeg ønsker å forplikte meg til 4 nye år nå.  
- Før valget er jeg 67 år og har hatt politiske verv på ulike nivå nesten sammenhengende i 45 år.  Om jeg igjen skulle ta på meg et slikt verv vil jeg uansett føle en sterk forpliktelse for å stå løpet ut og gjøre jobben ferdig.  Kanskje angrer jeg når valgdagen nærmer seg, men dette er et valg jeg må ta nå.

Jeg mener at By og Land har vært viktig for den positive utviklingen vi har fått til i Alstahaug-politikken i inneværende periode.  For min egen del har det å bidra til et tverrpolitisk samarbeid om å få økonomien under kontroll vært det jeg er mest fornøyd med.  Dette har vi fått til uten sentralisering eller for mye indre politisk splid.  
I all ubeskjedenhet mener jeg å ha litt av æren for det. Vi har også markert oss godt som representanter for sør-kommunen og fått gjennom noen positive vedtak - og blitt nedstemt på andre.  Kampen for å bygge flere levende bygder og bygdesenter vil være viktig også framover.

Det er uansett viktig å ha med politikere i kommunestyre og formannskap som ikke bare blindt følger ei partilinje.  Kommunen har ganske store indre avstander, kretser og grupper som lett blir oversett. Da har det vært godt å kunne fronte saker i formannskapet med en litt annen vinkel.  Samtidig mener jeg å ha bidratt til en god tone mellom partiblokkene ved også å kunne støtte gode forslag fra både posisjon og opposisjon.  Den politiske debatten bør være reell og åpen – og ikke bestemt på et bakrom.

Etter to perioder i kommunestyre og en periode i formannskap har jeg blitt kjent med utrolig mange som har kontaktet oss for å argumentere for sine saker.  Det har vært spennende og lærerikt – og det viser at ei slik tverrpolitisk liste har en viktig funksjon. 

De fire siste åra har vært annerledes også med bakgrunn i de vanskelige avveiingene som pandemien skapte.  Alstahaug klarte seg bedre enn de fleste andre kommunene gjennom dette.  Det ville vi heller ikke klart uten den tillit og det samarbeid vi fikk til både mellom politikk og administrasjon, men også mellom partiene.

Jeg håper og tror at By og Land finner gode toppkandidater til kommunevalgliste også i år.
Jeg vil gjerne støtte opp arbeidet fra en plass nederst på lista, men da med litt større frihet til å prioritere andre ting ut gjennom perioden.  

GI OSS I DAG VÅRT DAGLIGE BRØD

 

I dagens nyhetsbilde er det signaler som tyder på at en russisk bombing av Ukrainas viktigste havneby Odesa er nært forestående. 

Det er viktig at vi alle bidrar til å hjelpe.  Dette berører oss alle.  Overgrepet mot Ukrainas befolkning er tragisk og en folkerettslig forbrytelse.  Men det vil også gi noen langsiktige effekter for mange land som vi knapt har sett begynnelsen på. 

Ukraina er europas neststørste matvare-eksportør.  Og Odesa er europas viktigste eksporthavn for matvarer.  I dette bilde er det at befolkningen nå bombes til sult og flukt. 

Det som nå skjer vil også påvirke den internasjonale matvarehandelen. For å gi litt bakgrunn om denne virkningen av krigen i Ukraina gjengir jeg her et utdrag av et bokkapittel jeg bidro til for 20 år siden - og som dessverre synes minst like aktuelt i dag.



(Fra "Kampen om maten")

Mat er makt.
Mat kan vanskelig sidestilles med andre handelsprodukter, fordi det dreier seg om den viktigste materielle komponent i den menneskelige eksistens. Uten mat kan verken enkeltindividet eller samfunnet som helhet opprettholde sine aktiviteter og funksjoner.   Hva vil være den viktigste matpolitiske flaskehalsen i framtida?

Mat er makt, både internt i de enkelte land, mellom stater og mellom verdensdeler. Samfunnets rammer for befolkningens matsikkerhet er et av de viktigste kvalitative samfunnsmål. I denne erkjennelsen ligger nøkkelen til å forstå hvorfor det er så vanskelig å nå internasjonale mål for reduksjon av sult.

Betingelsene makthavere og kommersielle aktører setter for produksjon og forsyning av mat, er et mektig pressmiddel. Kampen mot sult er derfor også en kamp mellom stater og maktstrukturer.  Vi kan forvente at den spisses til i de kommende år.

Kampen om maten
Det vil i årene framover bli en stigende knapphet på mat. Denne oppfatningen legges til grunn både av internasjonale fagmiljø og av FAO.   Årsakene til den tiltakende matknappheten er sammensatte og tilskrives bl.a. klimaendringer, knapphet på ferskvann, erosjon, en mer ressurskrevende matproduksjon, økt forurensing, endret forbruksmønster og en økt befolkning. Det å redusere sult er altså ikke bare et spørsmål om en annen fordeling av kjøpekraft. Det dreier seg også om strukturen på matproduksjonen – hvordan mat produseres og hvem som skal ha rett til å gjøre det.  
”Verdensmarkedet” for mat er ikke et utømmelig overskuddsmarked.

Tross teknologioptimistenes stadige løfter om nye og mer effektive produksjonsmetoder er det noen grunnleggende faktorer vi ikke bør overse:
- Dersom dagens gjennomsnittlige forbruk skal opprettholdes, må verdens samlede matvareproduksjon ifølge FAO mer enn dobles kommende 20 år.
- En stor del av verdensforsyningen av animalsk og marint protein har hittil kommet fra beitemarkene og havfiskeriene. Her har produksjonen nå stagnert eller er på tilbakegang fordi grunnlagsressursene er uttømt.
Virkeligheten er derfor at fiskeriene og husdyrholderne ikke lenger kan bidra til å dekke opp økningen i jordens matvarebehov.  Industriell produksjon av syntetisk protein vil være både ressurs- og energikrevende og vil neppe kunne endre det store bildet.

- Enten matvarene skal skaffes fra oppdrettsfisk, kjøtt eller vegetabilske produkter er det for første gang i vår sivilisasjon de planteproduserende bøndene som må dekke opp hele økningen alene. 

Det pågår et globalt stormløp.
Stormaktene stiller seg bak ulike selskapers «land-grabbing» i utviklingsland.
”Frihandel” blir samtidig koblet med investeringsregler for kommersielle aktører. Dette er en brutal kamp om basisressurser og rettigheter til disse. En rekke grunnleggende spørsmål blir utfordret, som:
- Hvilke rettigheter til lokale ressurser skal ikke kunne underkastes vårt vestlige eiendomsbegrep?
- Hvem skal eie jorda, vannet, de genetiske ressursene og kunnskapen?
- Hva med de bøndene som marginaliseres og presses ut?

”Survival of the fattest?”
Debatten om internasjonale handelsregler dreier seg først og fremst om hvem som skal ha rett til å styre utviklingen. Maten og matproduksjonens grunnleggende rolle i ethvert samfunn gjør at dette feltet ikke kan sidestilles med produksjon og omsetning av industrivarer. Makt over matmarkedene både globalt og i mange enkeltstater dreier seg i ytterste konsekvens om hvem som skal ha rett til å skille mellom liv og død.

Stormløpet for ”liberalisert” matvarehandel kan derfor bli en prosess der man institusjonaliserer og lovfester ”den sterkestes rett” på områder der lokale rettigheter, kunnskap og tradisjoner har vært lokalbefolkningenes eneste vern mot sult.
De som vil ha størst nytte av friere handel med mat, er de store matkonsernene og noen mateksporterende land som langt på veg opptrer på deres vegne, i første rekke USA, EU og landene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina, Brasil m.fl.), samt Kina og Russland.  kontroll over viktige produksjonsressurser for mat (jord, vann, patenter på genetisk materiale m.m.)

Mat som menneskerett
På FNs verdenskonferanse om mat i Roma 1996 (World Food Summit) ble matsikkerhet definert som ”en tilstand der alle mennesker til enhver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv”. I dag lever 800 millioner mennesker uten en slik sikkerhet.

Verdenskonferansen slo fast at for å få til en matforsyning som reduserer sulten og som samtidig er bærekraftig, trengs strategier for å utnytte det naturlige produksjonsarealet i alle land. Det er også nødvendig å sikre lokalbefolkningers rett til egne produksjonsresurser. Utgangspunktet for dette var erkjennelsen av den nåværende og framtidige stigende globale knappheten på mat. Dette innebærer en forpliktelse for alle land til å utnytte egne produksjonsressurser maksimalt og økologisk forsvarlig og til å brødfø egen befolkning så langt det lar seg gjøre. Tiltaksplanen fra toppmøtet koblet videre mat som menneskerett sammen med de grunnleggende prinsippene i FNs menneskerettighetskonvensjon. Dette var omstridt fordi det kan tolkes som en folkerettslig hindring mot frihandel for mat ved at stater kan reservere seg mot framtidige WTO-regler ut fra hensynet til menneskerettigheter.

I sluttdokumentene fra Roma ligger også en oppfatning om at alle enkeltstater har rett til å gi støtte til tradisjonell matproduksjon og til det som benevnes som ”multifunksjonelt landbruk”. Det siste omfatter ”ikke-handelsmessige hensyn” som distriktsbosetting, matkultur, miljø, trygg mat og dyrevern. Norge har spilt en aktiv rolle i denne sammenhengen, både for å samordne arbeidet og for å gi det multifunksjonelle landbruket et innhold som både kan aksepteres internasjonalt og som kan muliggjøre en internasjonal avtale for matvarehandel som ikke bare er på de store eksportlandenes betingelser. World Food Summit endte med et strategidokument og en handlingsplan mot sult. I sluttdokumentet fra ”World Food Summit - Five Years Later” som ble avholdt i 2002, ble punktet om mat som menneskerett styrket.

Mens FN etterspør tiltak som skal sikre befolkninger ”retten til sikker og næringsrik mat”, er hovedmålet i dagens WTO å sikre ”retten til å eksportere”. Kravet om frihandel, som toneangivende WTO-land ønsker at skal gjelde også på matvaresektoren, kommer lett i konflikt med vedtatte mål i FN.

Som en forlengelse og konkretisering av matsikkerhetsbegrepet definert på FNs toppmøte i 1996 har Via Campesina etablert begrepet matsuverenitet – definert som ”retten for folk til å definere sin egen mat og landbrukspolitikk, uten dumping til andre land”. I dette inngår bl.a.:
- å prioritere produksjon av sunn, høyverdig mat, primært for innenlandsmarked,
- tilby bøndene akseptable priser, som innebærer muligheten til å beskytte innenlandske markeder mot import av lavprisvarer,
- regulere produksjonen på innenlandsmarkedet for å unngå overproduksjon,
- stoppe en ødeleggende industrialisering av produksjonsmetoder og å utvikle et bærekraftig familiejordbruk,
- hindre alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier

Anbefalingen fra World Food Summit om at hvert land har plikt til å brødfø egen befolkning, blir stadig fjernere fra norsk politikk. En nedbygging av dagens norske landbruk til fordel for en satsing på våre komparative fortrinn innen havbruk, vil være i tråd med både nyliberal teori og WTOs frihandelspolitikk.  Men det vil også innebære at norsk matpolitikk utvikler seg i en retning som ignorerer både den økende globale knapphet på mat og FNs målsetninger.

Politikk - og det muliges kunst!

«Hadde det vært enkelt; - hadde det vel ikke vært noen kunst!»

Dette var et visdomsord en gammel nabo ofte kom opp med.  Ikke alle løsninger gir seg selv.  Da er politikk og demokrati det redskap vi har for å komme videre.  Politikk virker!

Men politikk kan også bli feigt. 
Politikere kan sole seg i glansen over å «bidra til vekst» ved å kaste penger etter det som vokser av seg selv, eller gjøre seg selv ansvarsløse når politisk ansvar behøves som mest. 

Jeg har de siste 25 åra, direkte og indirekte, arbeidet for å utvikle og styrke Nesna som base for utdanning på Helgeland.  Både som politisk aktiv, som ansatt ved tidligere Høgskolen i Nesna og som representant for kommunene gjennom rollen som daglig leder i regionråd. 

Noe har vi lykkes med.  Mye har blitt møysommelig bygget opp over år med offentlige og private midler, stor innsats fra mange og brei demokratisk forankring.   For så å bli revet ned med et pennestrøk fra noen som brått vil noe annet – som ikke behøver demokratisk forankring - og som verken har nærhet eller kunnskap til å se verdien i det som rives ned.

Jeg har til dags dato ikke møtt en statsråd eller rikspolitiker som i møte med konsekvensene er villig til å forsvare at samfunnsverdier for mange hundre millioner offentlig infrastruktur - for oss i form av en komplett «statlig regional høgskole» -  legges brakk.  En planlagt utarmingsstrategi som i tillegg påfører samfunnet kostnader for å flytte fagmiljø, der nye hundretalls millioner påløper. 

«Dette er ingen god sak!» sa statsråden i møte med oss, da samtlige folkevalgte – et enstemmig fylkesting og alle kommunestyrene i regionens 18 kommuner(!) - protesterte mot planlagt og igangsatt nedbygging på Nesna.
- Selv en statsråd kunne se at den demokratiske forankringen i dette manglet helt fra statens side.  

Det synet hadde hun i alle fall inntil embedsverket kunne finne fram en formulering der de koblet ut hensynet til demokratisk forankring, politisk ansvar og «det muliges kunst!».
- Budsjettmidlene som opprinnelig var grunnbevilgning til utdanning på Helgeland var jo allerede brukt et annet sted, så her ville demokrati ikke være tilrådelig.  Såpas til "autonomi" må vel en avdelingsdirektør og et universitetsstyre kunne kreve.  Her skulle det ikke utøves kunst...  


Så hva nå?
Et nytt storting skal finne nye løsninger. 
Vil de da høre på de enstemmige råd fra alle folkevalgte i fylkesting og kommuner? Vil de komme med forankrede løsninger – eller vil de lage sine egne visjoner for noe annet?  

På sitt beste er politikk spennende – og det skal ikke bare være enkelt.

Nord Universitet – Hvor er ambisjonene?

Som hyggelig sommerlektyre sitter jeg med Nord Universitet sitt presseutspill om deres Satsing i vår region.  Et fint oppslag som tar utgangspunkt i en flott representant for de i alt 54 uteksaminerte nye sykepleiere fra utdanningen som Nord Universitet har på Helgeland. 

Ved første øyekast er jo dette en fin liten historie der universitetsledelsen knytter dette opp mot greie mål og hyggelige ønsker for at det skal bli flere enn de 54 i framtida.

Vi satser på Helgeland er slagordet.   Men hva er realitetene – og hvor er ambisjonene?



Helgeland er en region med 18 kommuner og ca. 80 000 innbyggere.
Nordland er grovt sett inndelt i tre naturlig avgrensede deler der Helgeland, Salten og Nord-fylket (Lofoten/ Ofoten/Vesterålen) er omtrent jevnstore.

Første spørsmål bør vel da være; - Har Helgeland en rimelig andel av statlig finansierte studieplasser i Nordland? (ca 1/3..?) Hvor mye av de 1,4 mrd som universitetet får i statlig driftsbudsjett hvert år legges igjen på Helgeland?
Og for det andre; - bidrar ambisjonene ved Nord Universitet til å styrke vår andel?
Jeg er redd det presise svaret på begge disse spørsmålene er; Nei!

Den "styrkingen" som beskrives i artikkelen er at studenter med fullført bachelor i sykepleie har økt fra 29 i 2015 - til 54 i 2020. Tallene stemmer sikkert. ... men det den samme statistikken viser er at tallene fra 2020 også er en nedgang fra 2018, da det ble uteksaminert 65. De små talls statistikk kan brukes til så mangt!

Av Nord Universitets ca. 1400 rapporterte uteksaminerte kandidater på bachelor og yrkesutdanninger har den regionale satsing på Helgeland stått for 92. 
Av de 92 kandidatene er 22 barnehagelærere utdannet på Nesna. 54 sykepleiere på Mo og 16 innen økonomi og ledelse på Mo. For studieåret 2020 er søkningen til sykepleie på Mo redusert fra 151 til 86 og barnehagelærerutdanningen har ikke oppstart.   Hvor er «satsingen» - er 92 et bra tall??

Ved søknad gjennom "samordna opptak" for 2020 var det 5934 søkere som hadde kommuner i Nordland som sin heimeadresse.  - Hvor stor andel har Nord-Universitet nådd av disse?  Hva er ambisjonen og hvordan er tendensen her?   Om vi går ut fra at ca 1/3 av disse har adresse på Helgeland; (ca 1900 søkere) hvor stor "markedsandel" av søkerne fra Helgeland klarer Nord Universitet å hente inn? ... Hva er ambisjonen og hvordan er tendensen?

Vi kjenner tallene fylkene imellom og for Nordlands del er det trist lesning.  Regionvis innen Nordland er imidlertid tallene enda mer brutale, der det meste av Nordfylket går til Tromsø og det meste av Helgeland går til Trondheim.  Nord Universitet sine strategier med reduksjon av fagmiljø i regionene har så langt bare styrket denne tendensen og forverret situasjonen i eget fylke.

Det viktigste spørsmål jeg blir sittende igjen med etter å ha lest artikkelen fra Nord Universitet er; - Hvor er ambisjonene? - både i Nordland og for Helgeland?  

En stor utfordring for kommunen.

Ingen kjenner fasiten for hvordan Covid-19 vil påvirke samfunnet vårt.  

Hittil har det i våre kommuner gått bedre enn vi hadde fryktet - men faren er på ingen måte over og vi er nødt til å organisere mye av det kommunene gjør på en ny måte.
Dette er utfordrende, både nå og på lengre sikt.  I tillegg koster det kommunene dyrt!

Nå er ikke tiden for å slåss internt - nå må vi sammen sørge for at vi alle kommer oss gjennom krisen på best mulig vis.

Vi må gjøre de rette tingene - tross risiko. Alle kommuner må ta en rekke beslutninger med kostnader som vi i dag ikke vet om vi får dekket fullt ut.  Vi har et risikobilde som er ganske annerledes enn det vi hadde for få måneder siden.  Da må vi også sørge for å synliggjøre over for staten - økte kostnader og reduserte inntekter - slik at vi får kompensert vår del av merbelastningen som vi nå påføres.

Staten har kommet med en rekke krisetiltak siden korona-viruset rammet Norge.(Tiltakene i listen er vedtak som er fattet til og med 7. april.)

19. mars 2020: Krisepakke I

• Kommuner, NAV og helsevesenet skal kompenseres økonomisk for ekstrakostnader som følge av pandemien. Det bevilges 250 millioner kroner i ekstra skjønnsmidler til kommunene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler 200 millioner kroner av bevilgningen til fylkene etter innbyggertall, mens 50 millioner skal gis senere. Det er fylkesmennene som skal ha ansvaret for å fordele skjønnsmidlene - til de kommunene som trenger pengene mest.

• Rammetilskudd til fylkeskommunene økes med 1,25 milliarder kroner, dels som kompensasjon for inntektsbortfallet i kollektivtransporten (én milliard kroner), dels som økt tilskudd til kompetanseutviklingstiltak (250 millioner kroner).

31. mars 2020: Krisepakke III

• Kommuner og fylker skal kompenseres for virkningen av skattesvikt, inntektsbortfall (herunder kompensasjon for bortfall av foreldrebetaling) og merutgifter som skyldes pandemien.

•  Stortinget vedtok derfor å øke kommunenes rammetilskudd med 3,9 milliarder kroner. 3,75 milliarder fordeles til kommunene, etter den kommunale inntektsnøkkelen. Resterende 150 millioner kroner kommer som økning i skjønnstilskuddet. Bevilgningen skal bidra til dekning av kommunenes utgifter til uforutsette hendelser knyttet til virusutbruddet, og gå til kommuner som er blitt rammet særskilt hardt av de samfunnsmessige konsekvensene av virusutbruddet.

• Stortinget vedtok også å øremerke bevilgninger på tre andre poster som har betydning for økonomien i kommune-Norge: 150 millioner kroner går til bredbåndsutbygging, 100 millioner til de to tilskuddsordningene Klimasats og klimatilpasningstiltak i kommunene og 100 ekstra-millioner til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) - til flom- og skadeforebygging.

• Midlertidig styrking av Kommunalbankens egenkapital: Kommunalbankens egenkapital styrkes med 750 millioner kroner. Kapitaltilførselen sørger for at banken kan låne ut inntil 25 milliarder ekstra til kommunesektoren. Det vil sette banken «i stand til å refinansiere en betydelig del av kommunegjelden som forfaller mot sommeren», heter det i forslaget. Norske kommuner finansierer seg  i betydelig grad i verdipapirmarkedene. Denne gjelden må refinansieres når verdipapirene forfaller. Enkelte kommuner har slitt med å få refinansiert sine lån.

• Ytterligere tiltak: Norske havner og farleder får bevilget 100 millioner kroner til aktivitetsrettede tiltak.

7. april 2020: Ny krisepakke vedtas

• Rammetilskudd til kommuner/innbyggertilskudd: Foreldre skal ikke betale for barnehage eller SFO i den tiden det er stengt som følge av smitteverntiltak. Barnehager og SFO er inntil videre stengt fra og med 13. mars til og med 13. april. I denne perioden er det også fritak for foreldrebetaling for barn som får et tilbud. Det bevilges én milliard kroner til kommunene for å kompensere for bortfall av inntekter fra foreldrebetaling. Dessuten kompenseres det for tap av kostpenger, da dette i hovedsak er utgifter som bortfaller ved stenging. Midlene vil bli fordelt til kommunene etter de ordinære kriteriene i inntektssystemet. Kommunene skal avkorte bortfall av foreldrebetaling og ordinært tilskudd dersom barnehageansatte permitteres eller dersom allerede innbetalt foreldrebetaling ikke refunderes. Fra og med 14. april må de som mottar et tilbud i barnehage eller SFO betale for det tilbudet de mottar. 

• Tilskudd til konkurranseutsatte, kommunalt eide bedrifter med betydelig inntektsfall: Bedrifter som ikke har vært nødt til å stenge, men likevel har opplevd et fall i omsetningen på minst 30 prosent (20 prosent i mars), vil få kompensasjon etter en egen beregningsnøkkel. Den midlertidige tilskuddsordningen gjelder foreløpig ut mai.

Plan og bygg:
- Det er vedtatt en midlertidig forskrift som åpner for å fravike plan- og bygningsloven slik at eksisterende bygg midlertidig kan omgjøres til helse- og omsorgsbygg. 

Skole og oppvekst:
- Koronautbruddet gjør at regjeringen velger å avlyse skriftlig eksamen for elevene i videregående skole og alle eksamener i grunnskolen denne våren.

Fritak for foreldrebetaling og kompensasjon for kommunene.
- Regjeringen har besluttet at foreldre ikke skal betale for barnehage og SFO i den perioden tjenestene er stengt. Dette koster rundt én milliard kroner per måned og kompenseres av staten. Foreldre skal heller ikke betale for kost.

Hasteforskrift skal sikre kommunalt barnevern.
- Forskriftsendringen skal gjøre det enklere å etablere interkommunalt samarbeid for å sikre driften i barnevernstjenestene i kommunene.

Helse og omsorg:
- For å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten kan prioritere ressursene der det er nødvendig, oppheves retten til individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester.

Regjeringen forbød 19. mars opphold på hytte utenfor egen hjemkommune.
- 7. april ble det det bestemt at hytteforbudet oppheves 20. april. Myndighetene fraråder imidlertid fremdeles alle unødvendige fritidsreiser inntil videre.

Arbeidsliv:
- Ny avtale utvider adgangen til overtid i kommunene.

Lokalt demokrati:
- Midlertidig forskrift om gjennomføring av fjernmøter i kommuner og fylkeskommuner for å begrense spredning av Covid-19.

Gode venner på Helgeland

I den situasjonen vi nå står foran skal vi alle ha full tillit- og støtte opp - både om Helgelandssykehuset i alle ledd - og om det helsevesen vi har ute i kommunene!

Som politisk menneske med jobbansvar på kryss og tvers av hele Helgelandsregionen, har jeg et behov for å komme med en innstendig oppfordring, som bør gjelde for oss alle.


Jeg ønsker ikke å dramatisere situasjonen med dagens virusepidemi ut over det vi har visst en stund, men når samfunnet på alle nivå nå har valgt en strategi for å begrense skadene av epidemien er vi helt avhengige av at det følges opp på alle nivå.  Om det ikke skjer vil tiltakene miste all sin effekt.

Vi kan gjerne ha ulike meninger om politiske spørsmål – hva som planlegges av sykehus og samfunnstjenester fram i tid – og hvem som er venner og fiender i prosessen.  Dette kommer vi helt sikkert tilbake til.  Men akkurat nå er det eneste rasjonelle at vi støtter opp om det vi har, enten vi er enige eller uenige i framtidig organisering!

Jeg håper vi kan unngå ethvert oppslag som «snakker ned» den jobben som nå gjøres – både nord, sør øst og vest for de fjell og de skillelinjer vi ellers måtte finne på Helgeland.

Vær snill å les listen over nøkkelfunksjoner i hver av våre kommuner som nå må sikres spesielt. Her behøves det solidaritet og tillit i alle ledd!



De 15 kritiske samfunnsfunksjonene er:

- Styring og kriseledelse
- Forsvar
- Lov og orden
- Helse og omsorg
- Redningstjeneste
- IKT-sikkerhet i sivil sektor
- Natur og miljø
- Forsyningssikkerhet
- Vann og avløp
- Finansielle tjenester
- Kraftforsyning
- Elektroniske kommunikasjonstjenester
- Transport
- Satellittbaserte tjenester
- Apotekene

Båt og ferger – kan vi stole på fylkeskommunen?

De store prisøkningene på fergebillettene ved inngangen til 2020 har med full rett ført til oppstandelse langs kysten.  Utslagene er så store for befolkning og næringsliv som er avhengige av fylkeskommunal båt- og fergedrift at det mest underlige er at fylkespolitikerne ikke selv forsto at dette ville bli helt håpløst å gjennomføre. At fylkesrådet nå går tilbake på noe av dette forundrer meg mindre enn at de faktisk satte i verk ordningen. 

Jeg skal ikke gi meg inn på å fordele skyld mellom sentrale myndigheter sin manglende finansiering eller fylkesrådets litt underlige prioriteringer.  Realiteten er at det som nå skjer er et ledd i en lang rekke av politiske prioriteringer på begge nivå, der distrikt og kystbefolkning nedprioriteres.  Det politiske ansvaret må nesten samtlige etablerte partier være med å dele. 

Hovedproblemet er at kommuner, næringsliv og befolkning er i ferd med å miste all tiltro til offentlig styrt infrastruktur i Nordland – og DET er et stort samfunnsproblem der det bare gjør ondt verre når partiene skylder på hverandre. 

Jeg har selv vært fylkespolitiker og forsvart fylkeskommunens berettigelse gjennom flere tiår.  Jeg tror ikke noen, uansett parti, har ønsket å framstå mer som et hinder for utvikling i distriktene enn som hjelper.  Jeg forutsetter at de grep som gjøres er gjort i den beste mening, men det hjelper så lite dersom for mange erfarer at vi ikke kan stole på det fylkeskommunen gjør.  Organisering av fylkeskommunal båt- og fergedrift har også tidligere skapt frustrasjon og usikkerhet på kysten.

Fergene er en del av veinettet på kysten!
Slik jeg ser det er det en lang rekke av «uheldige omstendigheter» og politiske feilgrep som har ført oss til dit vi står i dag.  For ti-femten år siden hadde fylkestinget i Nordland en stor debatt knyttet til overgang fra «nettoanbud» til «bruttoanbud» på det som den gang var fylkeskommunale ruter. Nettokontrakt er en kontrakt mellom operatørselskap og fylkeskommune, hvor operatøren sitter med inntektene fra driften.  Bruttokontrakt er kontrakt mellom operatørselskap og fylkeskommune, hvor fylkeskommunene sitter med billettinntektene.  Nordland valgte det siste, selv om mange av oss hadde motforestillinger og følte oss usikre på det valget.

Den gangen ble dette oppfattet som et relativt klart valg mellom to kontraktsformer der fylkeskommunen etter en veiing av fordeler og ulemper kom til at bruttokontrakter skulle benyttes over hele linja.

Etter at Nordland la om sine kontraktregimer har imidlertid to regionreformer endret ansvarsfordelingen mellom stat og fylke på deler av veinettet og kontraktsarbeid og drift.
Samtidig har den kontraktsform Nordland har valgt gitt stadig større administrative utfordringer for fylkeskommunen for å dempe egen «risiko» innen sektoren.  Stadige skifter av operatør og merkelige ansvarsfraskrivelser også fra deres side har ikke gjort dette enklere.

Om vi sammenlikner med andre fylker vil vi også se at «rene» brutto- og nettokontrakter finnes knapt lenger. (TøI 2017)  Nettokontraktene har typisk et inntektsrisikoreduserende element, slik at oppdragsgiver også sitter med noe risiko fra billettsalget og bruttokontraktene har incentivordninger, slik at operatørselskapet får bonuser om antall passasjerer øker. De fleste reelle kontrakter ligger i dag et sted mellom ytterpunktene ren netto- og ren bruttokontrakt.  Hvorvidt dette fungerer godt eller dårlig har i økende grad blitt et spørsmål om godt eller dårlig håndverk hos oppdragsgiver.

Men det største politiske dilemma i dette er at fylkespolitikerne har endret sin prinsipielle tenking for hva som er deres primære rolle; - skal fergene være en del av distriktenes offentlig tilgjengelige infrastruktur («en del av veien»)?, - eller driver fylkeskommunen primært tjenesteyting og selger tjenester i et marked?   Dette dreier seg heller ikke bare om pris – det handler også om regularitet og vilje til å prioritere samfunnsbehovene i kystsamfunnene.

Så langt jeg kan se er den mest nærliggende forklaring på fylkeskommunens valg at - samfunnsrollen fortrenges til fordel for hensynet til å vise handling der fylkeskommunens tjenesteproduksjon (!) møter flest mulig «kunder».  Forklaringsmodeller som løfter fram at fylkeskommunen "subsidierer " billettene er i seg selv skadelig for etablering- og bolyst.
- Med en slik tankegang vil ytterdistriktene nødvendigvis tape.  Det som nå har skjedd er først og fremst konsekvensen av at fergene ikke lengre oppfattes som «en del av veien» i distriktene – verken i Oslo eller i på fylkeshuset Bodø.