Viktige regionale funksjoner nedlegges eller foreslås redusert. Sykehus, universitet, NAV, domstoler, skattekontor osv. Mange av oss har sterke meninger om hvem som egentlig er drivkreftene bak dette. Men dette er ikke noe som er spesielt for Alstahaug eller spesielt for Helgeland selv om vi rammes fra alle kanter.
Skal vi snu utviklingen må vi forstå hva og hvem vi står opp mot. Hvis ikke ender vi opp med å slåss mot hverandre uten å oppnå annet enn frustrasjon over at vi ikke lykkes.
Utfordringen
ligger først og fremst i at statlig organisering regionaliseres. Dette er
en prosess som har skjedd over år, men som har skutt fart under dagens
regjering. For oss ligger den største utfordringen i at Helgeland i
statens øyne ikke er en region, til tross for at vi er større enn Finnmark i
befolkning og større enn de fleste sørnorske fylker i areal.
Helgeland
fins ikke!
I statsforvaltningen er vi region Nordland og i noen tilfeller region Nord-Norge. I departement og direktorat er dette synonymt med Bodø og Tromsø. I det nye statlige forvaltningsbildet fins derfor ikke Helgeland (!).
Vi ser utfordringen tydelig i mandatet bak innstillingen til ny studiestedsstruktur i Nord-Universitet. Rektor viser til at det er hensynet til to regioner som skal ivaretas; - Trøndelag og Nordland. Hun innstiller på at sentralisering til Bodø og Levanger vil oppfylle statens mandat for styrket regional struktur.
Statsråd Iselin Nybø kommer på banen og presiserer at hun ikke legger seg opp i hvordan styret og regionene organiserer sin interne virksomhet. Samtidig legger hennes departement sterke føringer for at strukturen må «effektiviseres». Resultatet er at nesten alle fagmiljø i Vesterålen, på Helgeland og i Namdalen foreslås nedlagt og sentraliseringen skyter fart.
Hva gjør vi?
Vi må først og fremst sørge for at Helgeland fins på det statlige kartet! Det er opp til oss å synliggjøre et bilde av Helgeland som den sterke og samkjørte regionen vi egentlig er og bør framstå som. En klart definert region med 18 kommuner, med 80 000 innbyggere og med 2/3 av Nord-Norges samlede vareproduksjon. En region som Nord-Norge er avhengig av for å kunne framstå som framtidens landsdel. Det er ingen andre enn vi selv som kan drive «voksenopplæring» inn mot det sentrale forvaltningsapparatet, inn mot egen landsdel og opp mot oss selv.
Vi må klare å bygge en felles argumentasjon utad. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis må være enige i lokaliseringsspørsmål på Helgeland, men det betyr at vi må ha gjensidig respekt for hverandres relative fordeler, naturlige samfunnsbehov og kommunenes egne prioriteringer - enten vi snakker om Brønnøy, Rana, Vefsn eller Alstahaug. Først da vil vi være en spennende region, i stand til å ta i bruk de regionale maktmidlene vi faktisk har!
I statsforvaltningen er vi region Nordland og i noen tilfeller region Nord-Norge. I departement og direktorat er dette synonymt med Bodø og Tromsø. I det nye statlige forvaltningsbildet fins derfor ikke Helgeland (!).
Vi ser utfordringen tydelig i mandatet bak innstillingen til ny studiestedsstruktur i Nord-Universitet. Rektor viser til at det er hensynet til to regioner som skal ivaretas; - Trøndelag og Nordland. Hun innstiller på at sentralisering til Bodø og Levanger vil oppfylle statens mandat for styrket regional struktur.
Statsråd Iselin Nybø kommer på banen og presiserer at hun ikke legger seg opp i hvordan styret og regionene organiserer sin interne virksomhet. Samtidig legger hennes departement sterke føringer for at strukturen må «effektiviseres». Resultatet er at nesten alle fagmiljø i Vesterålen, på Helgeland og i Namdalen foreslås nedlagt og sentraliseringen skyter fart.
Hva gjør vi?
Vi må først og fremst sørge for at Helgeland fins på det statlige kartet! Det er opp til oss å synliggjøre et bilde av Helgeland som den sterke og samkjørte regionen vi egentlig er og bør framstå som. En klart definert region med 18 kommuner, med 80 000 innbyggere og med 2/3 av Nord-Norges samlede vareproduksjon. En region som Nord-Norge er avhengig av for å kunne framstå som framtidens landsdel. Det er ingen andre enn vi selv som kan drive «voksenopplæring» inn mot det sentrale forvaltningsapparatet, inn mot egen landsdel og opp mot oss selv.
Vi må klare å bygge en felles argumentasjon utad. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis må være enige i lokaliseringsspørsmål på Helgeland, men det betyr at vi må ha gjensidig respekt for hverandres relative fordeler, naturlige samfunnsbehov og kommunenes egne prioriteringer - enten vi snakker om Brønnøy, Rana, Vefsn eller Alstahaug. Først da vil vi være en spennende region, i stand til å ta i bruk de regionale maktmidlene vi faktisk har!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar