Minneord Guro Fjellanger

Guro Fjellanger døde i påskeuka og ble bisatt i Oslo 26. april.

Hun huskes av mange som statsråd i Bondeviks første regjering (1997 – 2000), miljøvernministeren som var med å forhandle fram den første forpliktende globale klimaavtalen, Kyoto-protokollen.
Venstrepolitiker med pågangsmot og humør som også sloss for funksjonshemmedes rett til å delta på alle nivå i samfunnet.

Guro hadde et bredt engasjement som strakk seg langt ut over partipolitikken. Hun brant for miljø og solidaritet, for minoriteter og enkeltmennesker. Hennes mot, solidaritet, varme og urokkelige vilje kunne flytte tro! Om ting så ut til å være umulig løftet hun blikket og fant veier videre. Skjebnetrua var ikke et alternativ i hennes verden.

Guro Fjellanger var bare 25 år gammel da hun høsten 1988 ble nestleder i Opplysningsutvalget om Norge og EF. Hun var da allerede en erfaren politiker. Hun hadde vært leder i Unge Venstre og var av mange i partiet ønsket som ny leder i Venstre.

Medlemsorganisasjonen Nei til EU ble stiftet i august 1990. Guro ble gjenvalgt som nestleder, men ble fra årsskiftet 1990/91 ansatt som organisasjonens generalsekretær. Under Guros ledelse ble Nei til EU bygget opp til å bli Norges største og mest slagkraftige politiske organisasjon med mer enn 140 000 betalende medlemmer og 440 aktive lokallag over hele landet.

Hennes organisasjonstalent og mot til å hente inn sterke medarbeidere med ulik bakgrunn ble avgjørende for organisasjonens styrke. Hun var samlende og bygget opp et stadig større og mer slagkraftig sekretariat rundt seg. Organisasjonen Nei til EU fikk stor tillit og ble den ubestridte koordinator for hele den norske Nei-kampanjen.

Opplysningsutvalget hadde vært dominert av folk med erfaring tilbake til kampen mot EEC i 1972. Som frontfigur i EU-debatten fra 1990 ble Guro både talsperson for moderne kvinner og et symbol for den millionen nordmenn som var kommet til etter folkeavstemmingen i -72. For henne var dette en politisk kamp for internasjonalt ansvar – ikke isolasjon, for kulturelt mangfold – ikke ensretting, for miljø og for solidaritet.
Det er også hennes ære at utilbørlig argumentasjon og enkelte antidemokratiske elementers forsøk på innpass i organisasjonen ble konsekvent avvist. Hennes lederegenskaper ble viktige, både for debatten, for organisasjonen og for det som til slutt ble «Folkets Nei» i 1994.

Den 28. november 1994 klarte Guro og folkeflertallet å overvinne skjebnetrua, eller «sjæææbnetrua» som hun selv sa. For ettertiden vil hun stå som en av de viktigste aktørene i den norske EU-kampen. Folkets rett til selv å bestemme sin framtid hadde seiret.

Guro Fjellanger har hatt mange viktige samfunnsroller også etter EU-kampen og årene som statsråd. Tross en del sykdom de siste åra var hun alltid den første til å komme med varme hilsninger og gode råd til sine etterfølgere og venner fra ulike tidsperioder. Guro var høgt respektert. Hun hadde venner i alle samfunnslag og politiske leire. Hennes legendariske årlige romjulslunsj var et samlingspunkt som svært mange har fått oppleve og vil huske.

Fra hennes venner kommer stadig historier om hvordan hennes livsmot og nærhet alltid løftet folk videre når ting virkelig røynet på. Guro var den som alltid sloss videre – uansett motstand og mot alle odds. Men nå er det altså slutt.

Guro Fjellanger er sterkt savnet.
Vi lyser fred over hennes minne.


Nei til EU`s sekretariat fra -94

v/ Arne Langset og Dag Seierstad