Et spørsmål om tillit!

Av Arne Langset


Striden om Nord Universitets nedlegging på Nesna og i Sandnessjøen er ikke bare en strid om hvor universitetet skal være tilstede.  Det er i like stor grad et spørsmål om samfunnets  tillit til at en statlig samfunnsaktør følger opp sine egne forpliktelser over for egen region.





I kjølvannet av Nord Universitets styrevedtak om ny studiestedstruktur har det vært en ivrig debatt om hvorvidt statsråden kan gå inn og overprøve styrets vedtak når dette bryter med samfunnets forventninger om regional tilstedeværelse fra institusjonens side.  Likeså om de brutte løftene i fusjonsavtalene fra regjeringens godkjenning av fusjonen i 2015 er juridisk bindende eller ikke. 
Det interessante med denne debatten er at den går på hvem som har ansvaret – mens begge parter synes å være enige om at Nord Universitet faktisk bryter både med intensjonene i fusjonsdokumentene og med sitt samfunnsansvar på Helgeland.

Samfunnets tillit.
Det er ingen tvil om at det er universitetsledelsens handlemåte over tid som har skapt det tillitsbrudd som både den politiske majoritet, kommuner og regionråd, samt universitetets egne ansatte på Helgeland har gitt tydelig uttrykk for i forbindelse med denne struktursaken.  Lettvintheter og til dels åpenbart uriktige forklaringsmodeller fra ledelsens side har bare forverret dette bildet.

Universiteter og høgskoler er statlige forvaltningsorganer som hører inn under storting og regjerings ansvar.  Forvaltningen skal følge ordinære forvaltningsregler for delegert ansvar og myndighet. Det er imidlertid ingen tvil om at stortinget, innenfor disse rammene, har ønsket stor grad av indre selvstyre i UH-sektoren.  Dermed blir tilliten til at styrene og universitetsledelsene følger opp sine egne rammer og retningslinjer helt avgjørende for samfunnets tillit til institusjonene.

Har Nord Universitet fulgt opp sine egne styrende vedtak?
Spørsmålet blir derfor om ledelsen i Nord Universitet fra fusjonsdato har fulgt opp sine egne rammer og vedtak!   Eller er det slik at et universitetsstyre kan velge og vrake hvilke av sine egne rammevedtak som skal følges opp og hvilke som kan blankt neglisjeres?   

Det er ingen tvil om at forutsetningene i fusjonsdokumentene var førende vedtak for styret den første tiden etter fusjonstidspunktet 01.01.2016.  Det er heller ingen tvil om at ledelsen på et eller annet tidspunkt har valgt å bryte disse.  Dette har skjedd lenge før studiestedstruktur-prosessen ble startet.

Forklaringsmodellen fra ledelsens side har vært at fusjonsavtalene ikke kunne følges opp fordi departementet har kommet med nye rammer og retningslinjer underveis som har gjort dette umulig.  (Gårseth-Nesbakk til NRK/dagsrevyen).  Men er dette sant?

Ansatte slo alarm om manglende oppfølging
Allerede i mai 2016 – mindre enn fem måneder etter fusjonstidspunktet – mottok daværende rektor Bjørn Olsen et notat til ledelsen fra 11 faglige og administrative ledere på Helgeland om at de fryktet at den daværende ledelsen i Bodø ikke hadde til intensjon å følge opp styrenes og styrets eget vedtak ifbm. fusjonen.  

(sitat fra brevet til ledelsen - 02.05.2016): 
I dette notatet tar vi opp vår bekymring i forhold til:

1. Status på vedtatt fusjonsplattform UiN og HiNe, jf. vedtak sak 9/15 Fusjon mellom UiN/HiNE og HiNT.
2. Håndtering av utlysning av deltids sykepleierutdanning, og pågående vurderinger knyttet til oppstart av studietilbudet
3. Vurderinger knyttet til oppstart av samlingsbasert grunnskolelærerutdanning
4. Vurderinger knyttet til 5-årig lærerutdanning
5. Håndtering av bemanningssituasjonen ved HiNes tidligere institutt for IKT.
6. Brudd på fusjonsplattformen
7. Uheldige regionale konsekvenser
                                                                         (sitat slutt)

Dette brevet ble framsatt til rektor, med kopi til øvrig ledelse - og behandlet lojalt av de 11 innenfor ordinær tjenestevei.  Så langt jeg har erfart er bekymringen aldri besvart av ledelsen eller styret ved Nord Universitet. 

I Notatet gjennomgår de 11 ansatte, som fram til fusjonen drøyt 4 mnd. tidligere utgjorde den samlede øverste ledelse ved Høgskolen i Nesna, en rekke av de forhold som dagens ledelse nå i ettertid forsøker å framstille som nye momenter. 
Spesielt viser notatet at utfordringene alle utdanningsinstitusjonene hadde med å oppfylle krav i den nye lærerutdanningen ikke bare var kjent, men var en del av premissene for de forhandlingene om fusjon som hadde funnet sted mindre enn et halvår tidligere.  Styrevedtakene og oppfølgingen av fusjonsavtalene var dermed også åpenbart forpliktende for ledelsen. 

Notatet fra disse 11 ledere er en bekymring over at toppledelsen i Nord Universitet allerede fra første dag synes å ignorere oppfølging av universitetets egne vedtak som de måtte være uenige i.  

Forholdet til kommunene.
Dette eksemplet er bare ett av mange eksempler som gjør at kommunene på Helgeland ikke har tillit til at ledelsen ved Nord Universitet på noe tidspunkt hadde som intensjon å følge de inngåtte forpliktelsene ved fusjonen.  Derfor er det også vanskelig å tro at viljen og evnen er tilstede hos Nord Universitet når dagens rektor uttaler at de vil komme tilbake og skissere gode løsninger for Helgelandsregionen – selv etter at sykepleierutdanningen i Sandnessjøen er avviklet og fagmiljøene på Nesna er nedlagt og erstattet med nye fagstillinger i Bodø.

Tillit er noe som bygges opp over tid.
Den tiden er jeg redd for at Nord Universitet alt har tapt.

Når statsetater betaler lobbyister

Vi har hatt flere debatter om hvorvidt tidligere regjeringsmedlemmer og sentrale aktører fra politikk og forvaltning skal kunne gå ut og selge sine tjenester som «påvirkere» i den politiske prosessen.  Problemstillingen har vært at næringsinteresser og andre ikke skal kunne kjøpe seg politisk makt.  Dette er viktig for demokratiet.

Men hva når det er aktører i statsforvaltningen selv som kjøper seg politiske vedtak opp mot sine egne folkevalgte styrer og politikere?   Hva når en statsetat kjøper påvirkning av sine egne politiske overordnede gjennom privat kommunikasjonsbyrå?  Er det greit – og hvem har ansvaret når «ansvarlig statsråd» selv er målet for påvirkningen?

Kommunikasjonsbyråene lover gjennomslag i politiske prosesser. «Vi hjelper med strategi og med å forme historier som forandrer!».  Deres arbeid bygger på grundige analyser av de enkelte aktørene i styringsprosessene, hva de er opptatt av politisk eller privat, hvilke andre prosjekter de støtter osv.. Ut fra dette legges strategi der en «virkelighetsbeskrivelse» formes slik at den understøtter målet man skal oppnå. 

Virkelighetsbeskrivelsen inneholder «sanne» elementer, men vil likevel være en valgt selektiv virkelighetsbeskrivelse og legge grunnlag for en kjerneargumentasjon for et bestemt politisk vedtak.  Dette dukker så opp som notater hos politiske beslutningstakere og i lekkasjer til sentrale medier, samtidig som en statsetats ledere får medietrening i å svare godt – med de samme konsistente fraser på alle spørsmål – uavhengig av hva spørsmålet er. 
De som betaler mest vil kunne få gjennomslag for en «forandret historie» som både mediene og politiske aktører legger til grunn for sine beslutninger.  Presis det kommunikasjonsbyråene skryter av i reklamen.

Jeg kjenner Nordland fylke og kommunene på Helgeland godt.  Jeg arbeider med dem til daglig og kjenner deres oppfatning av virkeligheten både i administrasjon og politikk.  Jeg kjenner universitets- og høgskolemiljøene i Nordland og på Helgeland.  Jeg har selv tidligere arbeidet som rådgiver ved Høgskolen i Nesna i drøye 11 år.

Jeg vokste opp på Nesna  Mine besteforeldre var med å bygge opp Nesna som Nordlands første og viktigste høgskolested.  Jeg kjenner både dagens virkelighet og historien bak.

Jeg ser at Nord Universitet har måttet betale godt for å etablere en forandret historie og «en annen virkelighet»! - Men styrker det demokratiet?

Arne Langset

Kommunestyret I Alstahaug
møte 03.06.2019

Uttalelse fra Alstahaug Kommune

Nord Universitet.
Styret i Nord Universitet har i styremøte den 30.04-2019 vedtatt å sende rektors forslag til ny studiestedsstruktur ut på høring.  Forslaget innebærer at Nord Universitet vil ytterligere bygge ned sine fagmiljø på Helgeland og sentralisere til Bodø og Levanger.   Det foreslås at hele virksomheten ved den tidligere Høgskolen i Nesna skal avvikles, samt at sykepleierutdanningen i Sandnessjøen legges ned.



Kommunestyret i Alstahaug vil gi følgende uttalelse til forslagene:

Poenget med å ha et nært samarbeid med et lokalt universitet er å sikre nærhet mellom fagmiljøene i utdanningen og våre lokale fagmiljø.  Hvis denne dimensjonen i samarbeidet forsvinner, så forsvinner betydningen av å satse på et regionalt universitetstilbud. 

Kommunestyret i Alstahaug er spesielt opptatt av at vi må styrke profesjonsutdanningene på Helgeland. Kommunestyret er derfor skuffet og sterkt kritisk til den systematiske nedbygging av studietilbud som har foregått på Helgeland siden Nord Universitet ble etablert.  En rekke studietilbud er blitt fjernet eller sterkt redusert og fagmiljøene er blitt gradvis tappet ut fra regionen. Nord Universitet har på ingen måte innfridd forventningene kommunen hadde ved starten i 2016.  Slik vi ser det er fusjonsavtalen som var inngått med Helgelands statlige regionale høgskole brutt av Nord Universitet.

Alstahaug Kommune er avhengig av å sikre rekruttering av fagfolk til kommunale tjenester innen oppvekst og helse.  Parallelt med Nord Universitets nedbygging av studieplasser på Helgeland har kommunen opplevd økende utfordringer med å skaffe kvalifiserte fagfolk.  Samtidig opplever våre fagfolk en stadig større avstand til utdanningen.  Dette har vært en klart negativ trend sammenliknet med hvordan vi opplevde oppfølgingen fra Høgskolen i Nesna før fusjonen.  

Statsråd for høyere utdanning, Iselin Nybø, legger til grunn at det vil være økende behov for å heve voksnes kompetanse, og at flere kandidater vil være i en livssituasjon med behov for å ta utdanning i nærheten av der de bor. Dette er momenter styret i Nord Universitet ikke kan overse.

Sykepleierutdanningen i Sandnessjøen ble etablert av tidl. Høgskolen i Nesna i samarbeid med Høgskolen i Narvik (nå UiT).  Dette var en utdanning som rekrutterte godt og der de uteksaminerte sykepleierne ble værende som nøkkelpersonell i våre kommuner.  Tre år med såk. «nullopptak» etter at Nord Universitet overtok styringen har på det nærmeste radert ut denne utdanninga.  Vi oppfatter dette som en styrt utvikling fra fakultetsledelsen i Bodø sin side.  I rektors forslag foreslås utdanningen nedlagt. 
Selv om et tilsvarende antall studieplasser skulle bli tillagt til Mo eller Bodø vil ikke dette veie opp for studiet i Sandnessjøen – verken opp mot regionens behov, eller over for de studentene som ikke har mulighet til å flytte for å studere på fulltid. 
Vi minner i denne sammenheng også om at Helgelandsykehuset HF har signalisert at de vil tilby sine praksisplasser til andre enn Nord Universitet dersom andre institusjoner kan etablere tilsvarende studier på Helgeland. Dette ut fra samme erfaring som kommunene.

Lærerutdanningene ved campus på Nesna er-, og har vært, grunnstammen i skole og barnehager i vår kommune på samme måte som for resten av Helgeland.  Vi kjenner til at søkerne her i all hovedsak har valgt Nesna på grunn av godt fagmiljø, god tilrettelegging og nærhet.  Søkerundersøkelser gjennom mange år viser at alternativet for de som går her vil være å reise sørover om de ikke hadde fått plass ved studiested Nesna.  De fleste av disse søker seg da ut av Nord Universitets område og vil være vanskeligere å rekruttere tilbake.  
Skoleadministrasjonen i Alstahaug Kommune har uttrykt stor bekymring for rekrutteringen av lærere til barnehager og skoler dersom ikke Nesna bygges opp til det nivå de hadde før fusjonen in i Nord Universitet. 

Rektors forslag om å avvikle den tidligere høgskolens hovedcampus på Nesna er derfor totalt uakseptabelt. 

Konklusjon
Kommunestyret i Alstahaug finner forslagene til endring i studiestedsstrukturen som uakseptable. Vi er bekymret for at de eksisterende fagmiljøene ved studiestedene på Helgeland svekkes ytterligere og mener at campus på Nesna og sykepleierutdanningen i Sandnessjøen skal bestå og videreutvikles som studiesteder for å bidra til å gi Helgeland nok lærere og sykepleiere også i framtiden.

Kommunestyret i Alstahaug er skuffet og sterkt kritisk til den systematiske nedbygging av studietilbud som har foregått på Helgeland siden Nord Universitet ble etablert. 
Det fremstår som en naturlig konsekvens at Kommunene på Helgeland bryter samarbeidet med Nord Universitet – hvis forslaget til ny studiestedsstruktur vedtas.  I forlengelsen av dette vil det være naturlig at kommunene ser seg om etter universiteter som kan tilby regionale universitetstilbud – og som har klare strategiske målsetninger om å videreutvikle de desentraliserte studietilbudene i vår region.

Sykehusdebatt!

HelseNord forholder seg til det som til enhver tid er signalene fra sin eier. I denne saken er signalene delte. 


Arne Langset

- På den ene siden står «Nasjonal helse- og sykehusplan» som beskriver generelle mål for hva som skal være nivådelingen mellom store og mindre sykehus. På den andre siden en stadig økende politisk oppmerksomhet om at avstands og risikovurderinger også må åpne for en annen inndeling enn planens normalinndeling i noen landsdeler. Både statsråd og storting har handlingsrom innen dette spennet.

- Tragedien er at vi lokalt har tolket helseplanens inndeling som en ufravikelig lov, også der den bryter med andre mål og statlige planer. I tillegg har høringsparter med til dels motstridende ønsker, modeller og lokaliseringskrav framstått som enige om at en indre sentralisering av tilbudene på Helgeland er vel så viktig som hensiktsmessig lokalisering og nærhet (!). En falsk enighet, selvsagt, men det er den som danner grunnlaget for HelseNords tolkning så langt.

- Helgeland består av fire by-regioner og er større enn mange norske fylker. Risikobildet tilsier at vi må ha en viss beredskap knyttet til skipsfarten, offshorenæringen, osv. Dette kan utvilsomt best dekkes fra Sandnessjøen!. Industrien i Rana og befolkningen i den halvdel av vår region som ligger mot nord i regionen vil ha tilsvarende naturlige krav. Derfor må det være et minimumskrav med to sykehusenheter på Helgeland om vi fortsatt skal fremme regional utvikling.

- Mitt store håp ligger faktisk til det som vi i Alstahaug nå har fått bli en del av; - Bunadsgeriljaen - som stiller sterke konkrete krav til innhold uten å la seg vikle inn i taktisk tull! - Ingen flere akuttsykehus og fødeavdelinger skal legges ned! - heller ikke på Helgeland.
Fødeavdeling krever akuttberedskap. Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester. Med nordnorske avstander må disse funksjonene være en del av det lokale sykehustilbudet.

- Denne bevegelsen er blitt et godt organisert nasjonalt nettverk med en folkelig styrke som vi ikke har sett på mange år. Deres engasjement, valg av virkemidler og ærlige mål er det som jeg tror til sist vil endre de overordnede rammene og rede Sandnessjøen sykehus som fullverdig sykehus også i framtiden.
All honnør!

17.mai-tale                                                                                                                                                                            

Kjære naboer – gode Tjøttafolk!  
GRATULERER MED DAGEN!     

-------------

Vi lever i et godt samfunn der vi feirer nasjonaldagen.   - Feiringen følger tradisjonene – og tradisjonene har vi skapt over lang tid.  Her på Tjøtta er tradisjonene sterke. Det er de unge som vekker oss til feiring – lenge før salutten går.

Men tenker vi egentlig over at det som formet disse tradisjonene også var en politisk kamp?  En kamp der nasjonaldagen først og fremst symboliserte folkelig motstand mot undertrykkelse. 

Grunnloven ble til gjennom kamp.
Det er ikke tilfeldig at vi har valgt grunnlovsdagen fra 1814 som vår nasjonaldag.   Det er heller ikke tilfeldig at vi feirer ute i hver eneste bygd – og at det er de unge som går fremst i toget.

Før 1814 var Norge i union med Danmark.   I 1813 hadde Napoleon tapt slaget ved Leipzig og svenskene var blant de seirende krigsmakter.  I oppgjøret etter dette ble Norge forhandlet bort til Sverige.  Vi var den gang et av Europas fattigste land, men rikt på naturressurser – den gang som nå!  

Norge var som nasjon var blitt redusert til et krigsbytte som en kasteball mellom europeiske stormakter.

Folkemakt
Innkallingen til grunnlovsforsamlingen var derfor først og fremst et desperat forsøk på å begrense svenskekongens makt over den norske befolkningen.  Grunnloven angir ikke bare Norge som et uavhengig og udelelig rike. Vel så viktig er det at grunnloven setter grenser for sentralmyndighetens makt over for hver enkelt av oss.  Det gjør den den dag i dag! 

Ingen konge eller sentralmakt skal kunne begrense vår frihet uten klar hjemmel i lov.  Og ingen lov skal kunne innføres tilfeldig og med tilbakevirkende kraft. I 1814 måtte vi akseptere å bli underlagt Sverige, men vi beholdt vår grunnlov.

Den norske grunnloven var inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen og var svært moderne i sin tid.  Hovedprinsippene var ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og borgerrettigheter.  Dette har stått seg helt fram til i dag.  Den norske grunnloven er Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk, og er i dag et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati.  

Men det at folkesuvereniteten sto så sterkt har ikke vært enkelt for makthavere fram gjennom tiden å akseptere.  Svenskekongene så på de første 17.mai-feiringene som et symbolsk opprør mot kongemakta. Unionskongen Karl Johan la ned forbud mot å feire 17. mai i 1820-årene. Det samme forsøkte andre okkupanter seg på seinere.  Grunnloven ble likevel stående.  

Feiringen av grunnloven var i realiteten en politisk kamp både ute på ute i bygdene og i gatene.  Den gjorde oss bevisst på vår folkemakt og overførte denne arven til nye generasjoner.
- Måten vi i dag feirer nasjonaldagen på speiler noen samfunnsvalg våre forfedre gjorde - og som har formet det samfunnet vi lever i dag

Det var først på 1870-tallet at 17.mai-feiringen begynte å ta den form som vi kjenner i dag.  Mange så den gang at det ville komme til et oppgjør med svenskene og ønsket å vise styrke.  Det geniale trekk var å satse på den styrke som lå i folkelig mobilisering og i frihetssymbolene – ikke minst vår grunnlov. 
- Ingen kan overvinne ett barnetog på 17.mai. 

Ingenting er så vanskelig som å skape enhet og felleskap etter en bitter strid. Ingen utfordring er større for de som går i krigen enn å overlate makten til et skjørt sivilt samfunn etter at striden er over.
- Mange stater feirer sin nasjonaldag med milltærparade eller statlige prosesjoner i hovedstedene.  De vil vise statens styrke både over for egne innbyggere og omgivelsene.
I Norge feirer vi vår frihet ute i alle bygder og kretser der det fins en skole og helst et skolekorps.  Barnetog går også der skolen er lagt ned – men der vi fortsatt kjemper - for hvert eneste lokalsamfunn, en skole eller et sykehus. 

De unges dag
Den 17. mai er en feiring av de unge. Det er en feiring av den tilhørighet og det fellesskap som ikke minst Tjøtta-samfunnet kan være stolt av.  Det er et sterkt signal om at vi står sammen.

Det er fortsatt viktig at vi klarer å bruke 17.mai til å inspirere vår flotte ungdom. Vi må inkludere alle de som i fremtiden skal forvalte de verdiene vi feirer i dag.

Vår parade viser styrken som ligger i det sivile mangfoldet.  Og på samme måte som i tidligere tider er feiringen en markering av vår styrke – og at vi vil sloss for det vi har bygget opp.

Når folk kler seg opp i fest-kler og bunad på 17 mai er det sterke symboler.  Det viser et felleskap og et framtidshåp som ingen makthaver kan ignorere.- Ingen kan overvinne ett barnetog på 17.mai.

Gratulerer med dagen!
Et trefoldig hurra for den 17. mai!!

Minneord Guro Fjellanger

Guro Fjellanger døde i påskeuka og ble bisatt i Oslo 26. april.

Hun huskes av mange som statsråd i Bondeviks første regjering (1997 – 2000), miljøvernministeren som var med å forhandle fram den første forpliktende globale klimaavtalen, Kyoto-protokollen.
Venstrepolitiker med pågangsmot og humør som også sloss for funksjonshemmedes rett til å delta på alle nivå i samfunnet.

Guro hadde et bredt engasjement som strakk seg langt ut over partipolitikken. Hun brant for miljø og solidaritet, for minoriteter og enkeltmennesker. Hennes mot, solidaritet, varme og urokkelige vilje kunne flytte tro! Om ting så ut til å være umulig løftet hun blikket og fant veier videre. Skjebnetrua var ikke et alternativ i hennes verden.

Guro Fjellanger var bare 25 år gammel da hun høsten 1988 ble nestleder i Opplysningsutvalget om Norge og EF. Hun var da allerede en erfaren politiker. Hun hadde vært leder i Unge Venstre og var av mange i partiet ønsket som ny leder i Venstre.

Medlemsorganisasjonen Nei til EU ble stiftet i august 1990. Guro ble gjenvalgt som nestleder, men ble fra årsskiftet 1990/91 ansatt som organisasjonens generalsekretær. Under Guros ledelse ble Nei til EU bygget opp til å bli Norges største og mest slagkraftige politiske organisasjon med mer enn 140 000 betalende medlemmer og 440 aktive lokallag over hele landet.

Hennes organisasjonstalent og mot til å hente inn sterke medarbeidere med ulik bakgrunn ble avgjørende for organisasjonens styrke. Hun var samlende og bygget opp et stadig større og mer slagkraftig sekretariat rundt seg. Organisasjonen Nei til EU fikk stor tillit og ble den ubestridte koordinator for hele den norske Nei-kampanjen.

Opplysningsutvalget hadde vært dominert av folk med erfaring tilbake til kampen mot EEC i 1972. Som frontfigur i EU-debatten fra 1990 ble Guro både talsperson for moderne kvinner og et symbol for den millionen nordmenn som var kommet til etter folkeavstemmingen i -72. For henne var dette en politisk kamp for internasjonalt ansvar – ikke isolasjon, for kulturelt mangfold – ikke ensretting, for miljø og for solidaritet.
Det er også hennes ære at utilbørlig argumentasjon og enkelte antidemokratiske elementers forsøk på innpass i organisasjonen ble konsekvent avvist. Hennes lederegenskaper ble viktige, både for debatten, for organisasjonen og for det som til slutt ble «Folkets Nei» i 1994.

Den 28. november 1994 klarte Guro og folkeflertallet å overvinne skjebnetrua, eller «sjæææbnetrua» som hun selv sa. For ettertiden vil hun stå som en av de viktigste aktørene i den norske EU-kampen. Folkets rett til selv å bestemme sin framtid hadde seiret.

Guro Fjellanger har hatt mange viktige samfunnsroller også etter EU-kampen og årene som statsråd. Tross en del sykdom de siste åra var hun alltid den første til å komme med varme hilsninger og gode råd til sine etterfølgere og venner fra ulike tidsperioder. Guro var høgt respektert. Hun hadde venner i alle samfunnslag og politiske leire. Hennes legendariske årlige romjulslunsj var et samlingspunkt som svært mange har fått oppleve og vil huske.

Fra hennes venner kommer stadig historier om hvordan hennes livsmot og nærhet alltid løftet folk videre når ting virkelig røynet på. Guro var den som alltid sloss videre – uansett motstand og mot alle odds. Men nå er det altså slutt.

Guro Fjellanger er sterkt savnet.
Vi lyser fred over hennes minne.


Nei til EU`s sekretariat fra -94

v/ Arne Langset og Dag Seierstad

Regional stat overkjører Helgeland – hva gjør vi?

Viktige regionale funksjoner nedlegges eller foreslås redusert.  Sykehus, universitet, NAV, domstoler, skattekontor osv.  Mange av oss har sterke meninger om hvem som egentlig er drivkreftene bak dette.   Men dette er ikke noe som er spesielt for Alstahaug eller spesielt for Helgeland selv om vi rammes fra alle kanter.

Skal vi snu utviklingen må vi forstå hva og hvem vi står opp mot.  Hvis ikke ender vi opp med å slåss mot hverandre uten å oppnå annet enn frustrasjon over at vi ikke lykkes.

Utfordringen ligger først og fremst i at statlig organisering regionaliseres.  Dette er en prosess som har skjedd over år, men som har skutt fart under dagens regjering.  For oss ligger den største utfordringen i at Helgeland i statens øyne ikke er en region, til tross for at vi er større enn Finnmark i befolkning og større enn de fleste sørnorske fylker i areal.

Helgeland fins ikke! 
I statsforvaltningen er vi region Nordland og i noen tilfeller region Nord-Norge.  I departement og direktorat er dette synonymt med Bodø og Tromsø.  I det nye statlige forvaltningsbildet fins derfor ikke Helgeland (!). 

Vi ser utfordringen tydelig i mandatet bak innstillingen til ny studiestedsstruktur i Nord-Universitet. Rektor viser til at det er hensynet til to regioner som skal ivaretas; - Trøndelag og Nordland.   Hun innstiller på at sentralisering til Bodø og Levanger vil oppfylle statens mandat for styrket regional struktur. 
Statsråd Iselin Nybø kommer på banen og presiserer at hun ikke legger seg opp i hvordan styret og regionene organiserer sin interne virksomhet. Samtidig legger hennes departement sterke føringer for at strukturen må «effektiviseres».  Resultatet er at nesten alle fagmiljø i Vesterålen, på Helgeland og i Namdalen foreslås nedlagt og sentraliseringen skyter fart. 

Hva gjør vi?
Vi må først og fremst sørge for at Helgeland fins på det statlige kartet!    Det er opp til oss å synliggjøre et bilde av Helgeland som den sterke og samkjørte regionen vi egentlig er og bør framstå som.  En klart definert region med 18 kommuner, med 80 000 innbyggere og med 2/3 av Nord-Norges samlede vareproduksjon. En region som Nord-Norge er avhengig av for å kunne framstå som framtidens landsdel.  Det er ingen andre enn vi selv som kan drive «voksenopplæring» inn mot det sentrale forvaltningsapparatet, inn mot egen landsdel og opp mot oss selv.

Vi må klare å bygge en felles argumentasjon utad. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis må være enige i lokaliseringsspørsmål på Helgeland, men det betyr at vi må ha gjensidig respekt for hverandres relative fordeler, naturlige samfunnsbehov og kommunenes egne prioriteringer - enten vi snakker om Brønnøy, Rana, Vefsn eller Alstahaug.  Først da vil vi være en spennende region, i stand til å ta i bruk de regionale maktmidlene vi faktisk har!