Sykehusdebatt!

HelseNord forholder seg til det som til enhver tid er signalene fra sin eier. I denne saken er signalene delte. 


Arne Langset

- På den ene siden står «Nasjonal helse- og sykehusplan» som beskriver generelle mål for hva som skal være nivådelingen mellom store og mindre sykehus. På den andre siden en stadig økende politisk oppmerksomhet om at avstands og risikovurderinger også må åpne for en annen inndeling enn planens normalinndeling i noen landsdeler. Både statsråd og storting har handlingsrom innen dette spennet.

- Tragedien er at vi lokalt har tolket helseplanens inndeling som en ufravikelig lov, også der den bryter med andre mål og statlige planer. I tillegg har høringsparter med til dels motstridende ønsker, modeller og lokaliseringskrav framstått som enige om at en indre sentralisering av tilbudene på Helgeland er vel så viktig som hensiktsmessig lokalisering og nærhet (!). En falsk enighet, selvsagt, men det er den som danner grunnlaget for HelseNords tolkning så langt.

- Helgeland består av fire by-regioner og er større enn mange norske fylker. Risikobildet tilsier at vi må ha en viss beredskap knyttet til skipsfarten, offshorenæringen, osv. Dette kan utvilsomt best dekkes fra Sandnessjøen!. Industrien i Rana og befolkningen i den halvdel av vår region som ligger mot nord i regionen vil ha tilsvarende naturlige krav. Derfor må det være et minimumskrav med to sykehusenheter på Helgeland om vi fortsatt skal fremme regional utvikling.

- Mitt store håp ligger faktisk til det som vi i Alstahaug nå har fått bli en del av; - Bunadsgeriljaen - som stiller sterke konkrete krav til innhold uten å la seg vikle inn i taktisk tull! - Ingen flere akuttsykehus og fødeavdelinger skal legges ned! - heller ikke på Helgeland.
Fødeavdeling krever akuttberedskap. Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester. Med nordnorske avstander må disse funksjonene være en del av det lokale sykehustilbudet.

- Denne bevegelsen er blitt et godt organisert nasjonalt nettverk med en folkelig styrke som vi ikke har sett på mange år. Deres engasjement, valg av virkemidler og ærlige mål er det som jeg tror til sist vil endre de overordnede rammene og rede Sandnessjøen sykehus som fullverdig sykehus også i framtiden.
All honnør!

17.mai-tale                                                                                                                                                                            

Kjære naboer – gode Tjøttafolk!  
GRATULERER MED DAGEN!     

-------------

Vi lever i et godt samfunn der vi feirer nasjonaldagen.   - Feiringen følger tradisjonene – og tradisjonene har vi skapt over lang tid.  Her på Tjøtta er tradisjonene sterke. Det er de unge som vekker oss til feiring – lenge før salutten går.

Men tenker vi egentlig over at det som formet disse tradisjonene også var en politisk kamp?  En kamp der nasjonaldagen først og fremst symboliserte folkelig motstand mot undertrykkelse. 

Grunnloven ble til gjennom kamp.
Det er ikke tilfeldig at vi har valgt grunnlovsdagen fra 1814 som vår nasjonaldag.   Det er heller ikke tilfeldig at vi feirer ute i hver eneste bygd – og at det er de unge som går fremst i toget.

Før 1814 var Norge i union med Danmark.   I 1813 hadde Napoleon tapt slaget ved Leipzig og svenskene var blant de seirende krigsmakter.  I oppgjøret etter dette ble Norge forhandlet bort til Sverige.  Vi var den gang et av Europas fattigste land, men rikt på naturressurser – den gang som nå!  

Norge var som nasjon var blitt redusert til et krigsbytte som en kasteball mellom europeiske stormakter.

Folkemakt
Innkallingen til grunnlovsforsamlingen var derfor først og fremst et desperat forsøk på å begrense svenskekongens makt over den norske befolkningen.  Grunnloven angir ikke bare Norge som et uavhengig og udelelig rike. Vel så viktig er det at grunnloven setter grenser for sentralmyndighetens makt over for hver enkelt av oss.  Det gjør den den dag i dag! 

Ingen konge eller sentralmakt skal kunne begrense vår frihet uten klar hjemmel i lov.  Og ingen lov skal kunne innføres tilfeldig og med tilbakevirkende kraft. I 1814 måtte vi akseptere å bli underlagt Sverige, men vi beholdt vår grunnlov.

Den norske grunnloven var inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen og var svært moderne i sin tid.  Hovedprinsippene var ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og borgerrettigheter.  Dette har stått seg helt fram til i dag.  Den norske grunnloven er Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk, og er i dag et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati.  

Men det at folkesuvereniteten sto så sterkt har ikke vært enkelt for makthavere fram gjennom tiden å akseptere.  Svenskekongene så på de første 17.mai-feiringene som et symbolsk opprør mot kongemakta. Unionskongen Karl Johan la ned forbud mot å feire 17. mai i 1820-årene. Det samme forsøkte andre okkupanter seg på seinere.  Grunnloven ble likevel stående.  

Feiringen av grunnloven var i realiteten en politisk kamp både ute på ute i bygdene og i gatene.  Den gjorde oss bevisst på vår folkemakt og overførte denne arven til nye generasjoner.
- Måten vi i dag feirer nasjonaldagen på speiler noen samfunnsvalg våre forfedre gjorde - og som har formet det samfunnet vi lever i dag

Det var først på 1870-tallet at 17.mai-feiringen begynte å ta den form som vi kjenner i dag.  Mange så den gang at det ville komme til et oppgjør med svenskene og ønsket å vise styrke.  Det geniale trekk var å satse på den styrke som lå i folkelig mobilisering og i frihetssymbolene – ikke minst vår grunnlov. 
- Ingen kan overvinne ett barnetog på 17.mai. 

Ingenting er så vanskelig som å skape enhet og felleskap etter en bitter strid. Ingen utfordring er større for de som går i krigen enn å overlate makten til et skjørt sivilt samfunn etter at striden er over.
- Mange stater feirer sin nasjonaldag med milltærparade eller statlige prosesjoner i hovedstedene.  De vil vise statens styrke både over for egne innbyggere og omgivelsene.
I Norge feirer vi vår frihet ute i alle bygder og kretser der det fins en skole og helst et skolekorps.  Barnetog går også der skolen er lagt ned – men der vi fortsatt kjemper - for hvert eneste lokalsamfunn, en skole eller et sykehus. 

De unges dag
Den 17. mai er en feiring av de unge. Det er en feiring av den tilhørighet og det fellesskap som ikke minst Tjøtta-samfunnet kan være stolt av.  Det er et sterkt signal om at vi står sammen.

Det er fortsatt viktig at vi klarer å bruke 17.mai til å inspirere vår flotte ungdom. Vi må inkludere alle de som i fremtiden skal forvalte de verdiene vi feirer i dag.

Vår parade viser styrken som ligger i det sivile mangfoldet.  Og på samme måte som i tidligere tider er feiringen en markering av vår styrke – og at vi vil sloss for det vi har bygget opp.

Når folk kler seg opp i fest-kler og bunad på 17 mai er det sterke symboler.  Det viser et felleskap og et framtidshåp som ingen makthaver kan ignorere.- Ingen kan overvinne ett barnetog på 17.mai.

Gratulerer med dagen!
Et trefoldig hurra for den 17. mai!!

Minneord Guro Fjellanger

Guro Fjellanger døde i påskeuka og ble bisatt i Oslo 26. april.

Hun huskes av mange som statsråd i Bondeviks første regjering (1997 – 2000), miljøvernministeren som var med å forhandle fram den første forpliktende globale klimaavtalen, Kyoto-protokollen.
Venstrepolitiker med pågangsmot og humør som også sloss for funksjonshemmedes rett til å delta på alle nivå i samfunnet.

Guro hadde et bredt engasjement som strakk seg langt ut over partipolitikken. Hun brant for miljø og solidaritet, for minoriteter og enkeltmennesker. Hennes mot, solidaritet, varme og urokkelige vilje kunne flytte tro! Om ting så ut til å være umulig løftet hun blikket og fant veier videre. Skjebnetrua var ikke et alternativ i hennes verden.

Guro Fjellanger var bare 25 år gammel da hun høsten 1988 ble nestleder i Opplysningsutvalget om Norge og EF. Hun var da allerede en erfaren politiker. Hun hadde vært leder i Unge Venstre og var av mange i partiet ønsket som ny leder i Venstre.

Medlemsorganisasjonen Nei til EU ble stiftet i august 1990. Guro ble gjenvalgt som nestleder, men ble fra årsskiftet 1990/91 ansatt som organisasjonens generalsekretær. Under Guros ledelse ble Nei til EU bygget opp til å bli Norges største og mest slagkraftige politiske organisasjon med mer enn 140 000 betalende medlemmer og 440 aktive lokallag over hele landet.

Hennes organisasjonstalent og mot til å hente inn sterke medarbeidere med ulik bakgrunn ble avgjørende for organisasjonens styrke. Hun var samlende og bygget opp et stadig større og mer slagkraftig sekretariat rundt seg. Organisasjonen Nei til EU fikk stor tillit og ble den ubestridte koordinator for hele den norske Nei-kampanjen.

Opplysningsutvalget hadde vært dominert av folk med erfaring tilbake til kampen mot EEC i 1972. Som frontfigur i EU-debatten fra 1990 ble Guro både talsperson for moderne kvinner og et symbol for den millionen nordmenn som var kommet til etter folkeavstemmingen i -72. For henne var dette en politisk kamp for internasjonalt ansvar – ikke isolasjon, for kulturelt mangfold – ikke ensretting, for miljø og for solidaritet.
Det er også hennes ære at utilbørlig argumentasjon og enkelte antidemokratiske elementers forsøk på innpass i organisasjonen ble konsekvent avvist. Hennes lederegenskaper ble viktige, både for debatten, for organisasjonen og for det som til slutt ble «Folkets Nei» i 1994.

Den 28. november 1994 klarte Guro og folkeflertallet å overvinne skjebnetrua, eller «sjæææbnetrua» som hun selv sa. For ettertiden vil hun stå som en av de viktigste aktørene i den norske EU-kampen. Folkets rett til selv å bestemme sin framtid hadde seiret.

Guro Fjellanger har hatt mange viktige samfunnsroller også etter EU-kampen og årene som statsråd. Tross en del sykdom de siste åra var hun alltid den første til å komme med varme hilsninger og gode råd til sine etterfølgere og venner fra ulike tidsperioder. Guro var høgt respektert. Hun hadde venner i alle samfunnslag og politiske leire. Hennes legendariske årlige romjulslunsj var et samlingspunkt som svært mange har fått oppleve og vil huske.

Fra hennes venner kommer stadig historier om hvordan hennes livsmot og nærhet alltid løftet folk videre når ting virkelig røynet på. Guro var den som alltid sloss videre – uansett motstand og mot alle odds. Men nå er det altså slutt.

Guro Fjellanger er sterkt savnet.
Vi lyser fred over hennes minne.


Nei til EU`s sekretariat fra -94

v/ Arne Langset og Dag Seierstad