Nord Universitet – Hvor er ambisjonene?

Som hyggelig sommerlektyre sitter jeg med Nord Universitet sitt presseutspill om deres Satsing i vår region.  Et fint oppslag som tar utgangspunkt i en flott representant for de i alt 54 uteksaminerte nye sykepleiere fra utdanningen som Nord Universitet har på Helgeland. 

Ved første øyekast er jo dette en fin liten historie der universitetsledelsen knytter dette opp mot greie mål og hyggelige ønsker for at det skal bli flere enn de 54 i framtida.

Vi satser på Helgeland er slagordet.   Men hva er realitetene – og hvor er ambisjonene?



Helgeland er en region med 18 kommuner og ca. 80 000 innbyggere.
Nordland er grovt sett inndelt i tre naturlig avgrensede deler der Helgeland, Salten og Nord-fylket (Lofoten/ Ofoten/Vesterålen) er omtrent jevnstore.

Første spørsmål bør vel da være; - Har Helgeland en rimelig andel av statlig finansierte studieplasser i Nordland? (ca 1/3..?) Hvor mye av de 1,4 mrd som universitetet får i statlig driftsbudsjett hvert år legges igjen på Helgeland?
Og for det andre; - bidrar ambisjonene ved Nord Universitet til å styrke vår andel?
Jeg er redd det presise svaret på begge disse spørsmålene er; Nei!

Den "styrkingen" som beskrives i artikkelen er at studenter med fullført bachelor i sykepleie har økt fra 29 i 2015 - til 54 i 2020. Tallene stemmer sikkert. ... men det den samme statistikken viser er at tallene fra 2020 også er en nedgang fra 2018, da det ble uteksaminert 65. De små talls statistikk kan brukes til så mangt!

Av Nord Universitets ca. 1400 rapporterte uteksaminerte kandidater på bachelor og yrkesutdanninger har den regionale satsing på Helgeland stått for 92. 
Av de 92 kandidatene er 22 barnehagelærere utdannet på Nesna. 54 sykepleiere på Mo og 16 innen økonomi og ledelse på Mo. For studieåret 2020 er søkningen til sykepleie på Mo redusert fra 151 til 86 og barnehagelærerutdanningen har ikke oppstart.   Hvor er «satsingen» - er 92 et bra tall??

Ved søknad gjennom "samordna opptak" for 2020 var det 5934 søkere som hadde kommuner i Nordland som sin heimeadresse.  - Hvor stor andel har Nord-Universitet nådd av disse?  Hva er ambisjonen og hvordan er tendensen her?   Om vi går ut fra at ca 1/3 av disse har adresse på Helgeland; (ca 1900 søkere) hvor stor "markedsandel" av søkerne fra Helgeland klarer Nord Universitet å hente inn? ... Hva er ambisjonen og hvordan er tendensen?

Vi kjenner tallene fylkene imellom og for Nordlands del er det trist lesning.  Regionvis innen Nordland er imidlertid tallene enda mer brutale, der det meste av Nordfylket går til Tromsø og det meste av Helgeland går til Trondheim.  Nord Universitet sine strategier med reduksjon av fagmiljø i regionene har så langt bare styrket denne tendensen og forverret situasjonen i eget fylke.

Det viktigste spørsmål jeg blir sittende igjen med etter å ha lest artikkelen fra Nord Universitet er; - Hvor er ambisjonene? - både i Nordland og for Helgeland?  

En stor utfordring for kommunen.

Ingen kjenner fasiten for hvordan Covid-19 vil påvirke samfunnet vårt.  

Hittil har det i våre kommuner gått bedre enn vi hadde fryktet - men faren er på ingen måte over og vi er nødt til å organisere mye av det kommunene gjør på en ny måte.
Dette er utfordrende, både nå og på lengre sikt.  I tillegg koster det kommunene dyrt!

Nå er ikke tiden for å slåss internt - nå må vi sammen sørge for at vi alle kommer oss gjennom krisen på best mulig vis.

Vi må gjøre de rette tingene - tross risiko. Alle kommuner må ta en rekke beslutninger med kostnader som vi i dag ikke vet om vi får dekket fullt ut.  Vi har et risikobilde som er ganske annerledes enn det vi hadde for få måneder siden.  Da må vi også sørge for å synliggjøre over for staten - økte kostnader og reduserte inntekter - slik at vi får kompensert vår del av merbelastningen som vi nå påføres.

Staten har kommet med en rekke krisetiltak siden korona-viruset rammet Norge.(Tiltakene i listen er vedtak som er fattet til og med 7. april.)

19. mars 2020: Krisepakke I

• Kommuner, NAV og helsevesenet skal kompenseres økonomisk for ekstrakostnader som følge av pandemien. Det bevilges 250 millioner kroner i ekstra skjønnsmidler til kommunene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler 200 millioner kroner av bevilgningen til fylkene etter innbyggertall, mens 50 millioner skal gis senere. Det er fylkesmennene som skal ha ansvaret for å fordele skjønnsmidlene - til de kommunene som trenger pengene mest.

• Rammetilskudd til fylkeskommunene økes med 1,25 milliarder kroner, dels som kompensasjon for inntektsbortfallet i kollektivtransporten (én milliard kroner), dels som økt tilskudd til kompetanseutviklingstiltak (250 millioner kroner).

31. mars 2020: Krisepakke III

• Kommuner og fylker skal kompenseres for virkningen av skattesvikt, inntektsbortfall (herunder kompensasjon for bortfall av foreldrebetaling) og merutgifter som skyldes pandemien.

•  Stortinget vedtok derfor å øke kommunenes rammetilskudd med 3,9 milliarder kroner. 3,75 milliarder fordeles til kommunene, etter den kommunale inntektsnøkkelen. Resterende 150 millioner kroner kommer som økning i skjønnstilskuddet. Bevilgningen skal bidra til dekning av kommunenes utgifter til uforutsette hendelser knyttet til virusutbruddet, og gå til kommuner som er blitt rammet særskilt hardt av de samfunnsmessige konsekvensene av virusutbruddet.

• Stortinget vedtok også å øremerke bevilgninger på tre andre poster som har betydning for økonomien i kommune-Norge: 150 millioner kroner går til bredbåndsutbygging, 100 millioner til de to tilskuddsordningene Klimasats og klimatilpasningstiltak i kommunene og 100 ekstra-millioner til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) - til flom- og skadeforebygging.

• Midlertidig styrking av Kommunalbankens egenkapital: Kommunalbankens egenkapital styrkes med 750 millioner kroner. Kapitaltilførselen sørger for at banken kan låne ut inntil 25 milliarder ekstra til kommunesektoren. Det vil sette banken «i stand til å refinansiere en betydelig del av kommunegjelden som forfaller mot sommeren», heter det i forslaget. Norske kommuner finansierer seg  i betydelig grad i verdipapirmarkedene. Denne gjelden må refinansieres når verdipapirene forfaller. Enkelte kommuner har slitt med å få refinansiert sine lån.

• Ytterligere tiltak: Norske havner og farleder får bevilget 100 millioner kroner til aktivitetsrettede tiltak.

7. april 2020: Ny krisepakke vedtas

• Rammetilskudd til kommuner/innbyggertilskudd: Foreldre skal ikke betale for barnehage eller SFO i den tiden det er stengt som følge av smitteverntiltak. Barnehager og SFO er inntil videre stengt fra og med 13. mars til og med 13. april. I denne perioden er det også fritak for foreldrebetaling for barn som får et tilbud. Det bevilges én milliard kroner til kommunene for å kompensere for bortfall av inntekter fra foreldrebetaling. Dessuten kompenseres det for tap av kostpenger, da dette i hovedsak er utgifter som bortfaller ved stenging. Midlene vil bli fordelt til kommunene etter de ordinære kriteriene i inntektssystemet. Kommunene skal avkorte bortfall av foreldrebetaling og ordinært tilskudd dersom barnehageansatte permitteres eller dersom allerede innbetalt foreldrebetaling ikke refunderes. Fra og med 14. april må de som mottar et tilbud i barnehage eller SFO betale for det tilbudet de mottar. 

• Tilskudd til konkurranseutsatte, kommunalt eide bedrifter med betydelig inntektsfall: Bedrifter som ikke har vært nødt til å stenge, men likevel har opplevd et fall i omsetningen på minst 30 prosent (20 prosent i mars), vil få kompensasjon etter en egen beregningsnøkkel. Den midlertidige tilskuddsordningen gjelder foreløpig ut mai.

Plan og bygg:
- Det er vedtatt en midlertidig forskrift som åpner for å fravike plan- og bygningsloven slik at eksisterende bygg midlertidig kan omgjøres til helse- og omsorgsbygg. 

Skole og oppvekst:
- Koronautbruddet gjør at regjeringen velger å avlyse skriftlig eksamen for elevene i videregående skole og alle eksamener i grunnskolen denne våren.

Fritak for foreldrebetaling og kompensasjon for kommunene.
- Regjeringen har besluttet at foreldre ikke skal betale for barnehage og SFO i den perioden tjenestene er stengt. Dette koster rundt én milliard kroner per måned og kompenseres av staten. Foreldre skal heller ikke betale for kost.

Hasteforskrift skal sikre kommunalt barnevern.
- Forskriftsendringen skal gjøre det enklere å etablere interkommunalt samarbeid for å sikre driften i barnevernstjenestene i kommunene.

Helse og omsorg:
- For å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten kan prioritere ressursene der det er nødvendig, oppheves retten til individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester.

Regjeringen forbød 19. mars opphold på hytte utenfor egen hjemkommune.
- 7. april ble det det bestemt at hytteforbudet oppheves 20. april. Myndighetene fraråder imidlertid fremdeles alle unødvendige fritidsreiser inntil videre.

Arbeidsliv:
- Ny avtale utvider adgangen til overtid i kommunene.

Lokalt demokrati:
- Midlertidig forskrift om gjennomføring av fjernmøter i kommuner og fylkeskommuner for å begrense spredning av Covid-19.

Gode venner på Helgeland

I den situasjonen vi nå står foran skal vi alle ha full tillit- og støtte opp - både om Helgelandssykehuset i alle ledd - og om det helsevesen vi har ute i kommunene!

Som politisk menneske med jobbansvar på kryss og tvers av hele Helgelandsregionen, har jeg et behov for å komme med en innstendig oppfordring, som bør gjelde for oss alle.


Jeg ønsker ikke å dramatisere situasjonen med dagens virusepidemi ut over det vi har visst en stund, men når samfunnet på alle nivå nå har valgt en strategi for å begrense skadene av epidemien er vi helt avhengige av at det følges opp på alle nivå.  Om det ikke skjer vil tiltakene miste all sin effekt.

Vi kan gjerne ha ulike meninger om politiske spørsmål – hva som planlegges av sykehus og samfunnstjenester fram i tid – og hvem som er venner og fiender i prosessen.  Dette kommer vi helt sikkert tilbake til.  Men akkurat nå er det eneste rasjonelle at vi støtter opp om det vi har, enten vi er enige eller uenige i framtidig organisering!

Jeg håper vi kan unngå ethvert oppslag som «snakker ned» den jobben som nå gjøres – både nord, sør øst og vest for de fjell og de skillelinjer vi ellers måtte finne på Helgeland.

Vær snill å les listen over nøkkelfunksjoner i hver av våre kommuner som nå må sikres spesielt. Her behøves det solidaritet og tillit i alle ledd!



De 15 kritiske samfunnsfunksjonene er:

- Styring og kriseledelse
- Forsvar
- Lov og orden
- Helse og omsorg
- Redningstjeneste
- IKT-sikkerhet i sivil sektor
- Natur og miljø
- Forsyningssikkerhet
- Vann og avløp
- Finansielle tjenester
- Kraftforsyning
- Elektroniske kommunikasjonstjenester
- Transport
- Satellittbaserte tjenester
- Apotekene

Båt og ferger – kan vi stole på fylkeskommunen?

De store prisøkningene på fergebillettene ved inngangen til 2020 har med full rett ført til oppstandelse langs kysten.  Utslagene er så store for befolkning og næringsliv som er avhengige av fylkeskommunal båt- og fergedrift at det mest underlige er at fylkespolitikerne ikke selv forsto at dette ville bli helt håpløst å gjennomføre. At fylkesrådet nå går tilbake på noe av dette forundrer meg mindre enn at de faktisk satte i verk ordningen. 

Jeg skal ikke gi meg inn på å fordele skyld mellom sentrale myndigheter sin manglende finansiering eller fylkesrådets litt underlige prioriteringer.  Realiteten er at det som nå skjer er et ledd i en lang rekke av politiske prioriteringer på begge nivå, der distrikt og kystbefolkning nedprioriteres.  Det politiske ansvaret må nesten samtlige etablerte partier være med å dele. 

Hovedproblemet er at kommuner, næringsliv og befolkning er i ferd med å miste all tiltro til offentlig styrt infrastruktur i Nordland – og DET er et stort samfunnsproblem der det bare gjør ondt verre når partiene skylder på hverandre. 

Jeg har selv vært fylkespolitiker og forsvart fylkeskommunens berettigelse gjennom flere tiår.  Jeg tror ikke noen, uansett parti, har ønsket å framstå mer som et hinder for utvikling i distriktene enn som hjelper.  Jeg forutsetter at de grep som gjøres er gjort i den beste mening, men det hjelper så lite dersom for mange erfarer at vi ikke kan stole på det fylkeskommunen gjør.  Organisering av fylkeskommunal båt- og fergedrift har også tidligere skapt frustrasjon og usikkerhet på kysten.

Fergene er en del av veinettet på kysten!
Slik jeg ser det er det en lang rekke av «uheldige omstendigheter» og politiske feilgrep som har ført oss til dit vi står i dag.  For ti-femten år siden hadde fylkestinget i Nordland en stor debatt knyttet til overgang fra «nettoanbud» til «bruttoanbud» på det som den gang var fylkeskommunale ruter. Nettokontrakt er en kontrakt mellom operatørselskap og fylkeskommune, hvor operatøren sitter med inntektene fra driften.  Bruttokontrakt er kontrakt mellom operatørselskap og fylkeskommune, hvor fylkeskommunene sitter med billettinntektene.  Nordland valgte det siste, selv om mange av oss hadde motforestillinger og følte oss usikre på det valget.

Den gangen ble dette oppfattet som et relativt klart valg mellom to kontraktsformer der fylkeskommunen etter en veiing av fordeler og ulemper kom til at bruttokontrakter skulle benyttes over hele linja.

Etter at Nordland la om sine kontraktregimer har imidlertid to regionreformer endret ansvarsfordelingen mellom stat og fylke på deler av veinettet og kontraktsarbeid og drift.
Samtidig har den kontraktsform Nordland har valgt gitt stadig større administrative utfordringer for fylkeskommunen for å dempe egen «risiko» innen sektoren.  Stadige skifter av operatør og merkelige ansvarsfraskrivelser også fra deres side har ikke gjort dette enklere.

Om vi sammenlikner med andre fylker vil vi også se at «rene» brutto- og nettokontrakter finnes knapt lenger. (TøI 2017)  Nettokontraktene har typisk et inntektsrisikoreduserende element, slik at oppdragsgiver også sitter med noe risiko fra billettsalget og bruttokontraktene har incentivordninger, slik at operatørselskapet får bonuser om antall passasjerer øker. De fleste reelle kontrakter ligger i dag et sted mellom ytterpunktene ren netto- og ren bruttokontrakt.  Hvorvidt dette fungerer godt eller dårlig har i økende grad blitt et spørsmål om godt eller dårlig håndverk hos oppdragsgiver.

Men det største politiske dilemma i dette er at fylkespolitikerne har endret sin prinsipielle tenking for hva som er deres primære rolle; - skal fergene være en del av distriktenes offentlig tilgjengelige infrastruktur («en del av veien»)?, - eller driver fylkeskommunen primært tjenesteyting og selger tjenester i et marked?   Dette dreier seg heller ikke bare om pris – det handler også om regularitet og vilje til å prioritere samfunnsbehovene i kystsamfunnene.

Så langt jeg kan se er den mest nærliggende forklaring på fylkeskommunens valg at - samfunnsrollen fortrenges til fordel for hensynet til å vise handling der fylkeskommunens tjenesteproduksjon (!) møter flest mulig «kunder».  Forklaringsmodeller som løfter fram at fylkeskommunen "subsidierer " billettene er i seg selv skadelig for etablering- og bolyst.
- Med en slik tankegang vil ytterdistriktene nødvendigvis tape.  Det som nå har skjedd er først og fremst konsekvensen av at fergene ikke lengre oppfattes som «en del av veien» i distriktene – verken i Oslo eller i på fylkeshuset Bodø.