25 år etter en EU-kamp.

I disse dager er det 25 år siden flertallet av det norske folk sa nei til medlemskap i den europeiske union (EU). I anledning jubileet er det ikke unaturlig at det kommer opp ulike meningsytringer om hvorvidt de 25 år har gitt den ene eller andre siden «rett».  De fleste kjente aktører gjentar sine argumenter og oppfatninger og viser til at de fortsatt har rett – i sitt eget bilde.

Jeg er også en av disse som har rett.  Mitt syn på norsk medlemskap i EU er i hovedsak det samme i dag som det var i 72 og i 94. Men ikke alt er blitt slik jeg og mine meningsfeller trodde, verken for 25 år siden eller før det. Det samme vet jeg mange av våre tidligere motstandere på ja-siden har måttet erkjenne. For det EU vi kjenner i dag er ulikt det EU vi så for oss i 1994 – og det Norge vi har i dag er på mange vis ulikt det Norge vi hadde for 25 år siden.

For 25 år siden satt jeg i Oslo som administrasjonssjef i Nei til EU, som den gang var Norges største politiske medlemsorganisasjon med 140 000 betalende individuelle medlemmer og 440 aktive lokallag i hver eneste kommune i landet.  Vi hadde ett mål med vår kampanje; å sikre støtte fra mer enn 50% av det norske folk og sørge for at Norge som nasjon kunne opprettholde en viss frihet til å velge egne politiske strategier og egne politiske mål. 

For å få til dette måtte vi sørge for at alle partier og alle befolkningsgrupper kunne finne sammen om det som var viktigst.  Enhver splittelse ville svekke oss.  Vi måtte prioritere vår innsats strengt slik at vi ikke brukte krefter på å «frelse de frelste» eller rendyrke vår «rettroenhet» framfor å kommunisere ærlig med de mange som rent faktisk var i tvil.  Det var en sterk intern justis på Nei-siden, men den var helt avgjørende for resultatet.

Vi vant den 28. november i 1994.  Det var en viktig seier for Norge og det har gitt oss som nasjon en fortsatt sterk demokratisk rett til å gjøre egne valg – på godt og ondt.  Vekslende regjeringer må stå til ansvar over for eget folk og vi kan være enige eller uenige i den måten de har forvaltet dette på.  Ikke en gang EØS kan frita våre folkevalgte fra dette ansvaret. 


Seier eller tap – hva kan vi «leve med»?
De 25 år som nå er gått har vist at ingen fikk rett i alt.  Norge har klart seg godt utenfor EU, men er også av flere årsaker blitt mer EU-lik.  På samme vis kan både Sverige og Finland konkludere med at alt slett ikke ble slik de hadde trodd i sitt EU-medlemskap – på godt og ondt.

Den europeiske unionen sliter med økonomiske spenninger, økende klasseskille, og fremmedfrykt.  Spørsmålet blir mer og mer; - Hvilken politisk kultur er i stand til å håndtere de nye spenningene som vi ser rundt oss?  Hvordan løse uenigheter mellom samfunnsgrupper uten å havne i et samfunn der vi i stadig økende grad blir autoritære og dyrker seire og tap – og dermed taper alt til sist.

Når jeg ser tilbake på kampanjen i 1994 er det med en stolthet over både resultatet og den måten vi oppnådde dette på.  Samtidig har jeg en økende uro og en tvil om det hadde vært mulig å holde en slik enhet samlet i dag.  Kanskje blir jeg unødig pessimist av å lese avisenes kommentarfelt eller innlegg på sosiale medier, men det har skjedd noe de siste årene som i økende grad polariserer oss – ikke minst på lokale nivå. Selv målt opp mot de to folkeavstemmingene som i historisk perspektiv mer enn noe «splittet det norske folk i to leire» er det tegn i tiden i dag som skremmer meg mer.   

Etter folkeavstemmingen i 94 arbeidet jeg noen år opp mot en viktig internasjonal prosess i FN (Verdens matvaretoppmøte (WFS) i 1996) og satt med i den norske delegasjonen ved forhandlingene i forkant av toppmøtet.  Dette omfattet mange spørsmål der det bokstavelig talt stod om liv og død.   Befolkninger som blir rammet av manglende rett til mat, av urettferdig fordeling av produksjonsressurser, av «land-grabbing», tap av ferskvann og av regimer som brukte tilgang til mat som pressmiddel i politiske (eller økonomiske) konflikter.  

I FN opplevde vi at våre nordiske naboer ikke fikk lov å fremme nordiske standpunkt av hensyn til den felles EU-koordinering de nå var blitt en del av.  Uten Norge ved forhandlingsbordet ville mange nordiske kompromisser aldri blitt fremmet og resultatet ville blitt dårligere. 

Her var det kun en farbar vei om vi skulle oppnå resultater; - alle land måtte finne en felles fakta-beskrivelse og noen målformuleringer alle kunne «leve med».  Man behøvde ikke å være enige i ett og alt, men alle måtte forplikte seg til søke konsensus slik at ingen så seg nødt til å provosere fram en konflikt med tapere og vinnere.  I en forsamling med hundrevis av stater og ulike kulturer er det selvsagt ikke enkelt å finne enighet om de store grep.  Likevel var den viktigste erfaring at metoden i seg selv dyrket fram en kunnskap om hvor de enkeltes smertegrense lå – og hvorfor det var slik.

Norges rolle har i slike sammenhenger vært å fremme den åpne debatten mellom aktører med nesten uforenlige standpunkt.  Dette har jo i mange år også vært en kvalitet med hele det norske samfunnet.  Noen må gjøre jobben å finne kompromissene – dette gjelder både i FN og i vår nære lokalpolitikk.

Det viktigste er ikke å dyrke fram de «talspersoner» som prøver å bli helter på heimebane ved å spisse konfliktene med sine ideelle mål.  Det viktigste er å dyrke fram ærlighet på hva «vi alle kan leve med» i landskapet mellom vinning og tap.  Men dette når sjelden de store avisoverskrifter eller likes på facebook!  Jeg er redd dette er en tradisjon vi er i ferd med å tape – både på heimebane og internasjonalt.

Distriktsopprør
EU-kampen for 25 år siden var også et grasrotopprør mot sentrale eliter både i Oslo og Brussel.  Det norske grasrotopprøret som førte til folkeflertallets EU-nei i 94, var derfor ulikt de førende gruppene i EU-debatten i mange andre land.  Det var hos oss ikke de politiske partiene eller politiske yttergrupper som gikk i spissen for Nei-siden.  Hos oss var det bygdefolk, ungdom, miljøbevegelse og fagbevegelse som gikk sammen mot medlemskap.  Alliansen mellom bygdefolk og byradikale har i Norge stått sterkt.  «By og Land – hand i hand!»

Mye av debatten vi i dag ser som distriktsopprør har mange likhetstrekk med debattene gjennom 1993 og 94.  Kanskje har avstand mellom de urbane og landsbygda blitt for stor.  Kanskje har samfunnet blitt for influert av troen på strømlinjeformet konformitet som verken skal påvirkes av tid eller sted.  … mens stormene raser i nord.

Takk for en fin valgkamp!

By og land har gjennomført sin første valgkamp i Alstahaug.  Jeg ønsker å takke alle kandidater og støttespillere for å ha gjennomført dette med stil.  Dette kan vi være godt bekjent av – uansett hva resultatet måtte bli på mandag!

Først og fremst er jeg stolt over den tilliten dere har vist meg og det faktum at vi kun har argumentert fram de sakene vi selv står for. Vi har ikke en eneste gang falt for fristelsen til å drive negativ kampanje over for andre partier eller kandidater.  Det er å vise styrke og tro på alt det vi står for.

På valgets siste dag ser vi også i år at enkelte i andre partier velger å time sine negative utspill mot kandidater og politiske motstandere til etter at siste mulighet for å få fram et fornuftig svar er ute.   I kveld er det Senterpartiet i Alstahaug som bombarderes med andres spissformuleringer av partiets standpunkter i sykehjemsaken. 
Min oppfatning er at denne type utspill, som har som formål å skremme et partis velgere fra å levere sin stemme, er både feigt og politisk umodent.  Om man er enig eller uenig med de som forsøkes rammet av slik negativ argumentasjon er uvesentlig. Dette er en valgkamptaktikk som vi tar klart avstand fra.  Hensikten med demokratisk debatt er å la folk komme til orde med sine meninger – ikke det motsatte.  By og land ble stiftet bl.a. som en reaksjon mot en politisk ukultur som kveler samarbeid og tillit mellom partiene i vår kommune.

Vi har gjennomført en valgkamp basert på dugnad og uten andre ressurser enn vår egen innsats.  Uansett hva valgresultatet blir på mandag skal vi være stolt av det vi har fått til.  Ikke alt vi planla har vi klart å gjennomføre – vi hadde planer om folkemøter både på Austbø og på Søvik – det maktet vi ikke før valget.  Men det betyr ikke at planene er lagt bort.  

By og land er kommet for å bli.  Etter valget fortsetter vi byggingen av en medlemsorganisasjon som kan sikre forankring for de som måtte bli valgt inn i kommunestyret.  Vi har et program som forplikter de kommende fire år.  Det skal vi følge opp der vi kan – med den styrke valget måtte gi oss. 

Igjen; - tusen takk til dere alle for en vel gjennomført valgkamp!
Arne

En klassisk utfordring for fagbevegelsen!

Jeg hadde nylig gleden av å få være tilstede på LO Ytre Helgeland sin tillitsvalgtsamling i Sandnessjøen.  Dette var et møte med flere gode innlegg og der inviterte fra politiske lister også fikk komme til orde. Med bakgrunn fra arbeid innen LO-forbundet NTL, også ved den tidligere Høgskolen i Nesna, var dette en invitasjon jeg setter stor pris på.  

Fra min side benyttet jeg her anledningen til også å utfordre og oppfordre LO til solidaritet med en gruppe fagorganiserte her på Helgeland som nå står oppe i en særdeles alvorlig og vanskelig arbeidskonflikt.

Alle fagforeningene ved Nord Universitet - studiested Nesna, sendte før ferien en mistillitserklæring angående ledelsen og styret ved Nord Universitet.  Dette var ingen demonstrasjon mot et styrevedtak som de var uenige i, men et varsel om konsekvensene av en lang periode med systematisk nedvurdering og usynliggjøring av det arbeidet de gjør som nå toppet seg med at ledelsen ville legge ned arbeidsplassen deres.  Faglige tillitsmenn lokalt har gjennom lang tid bedt rektor og styre om en dialog som tar dette på alvor og behandler det i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser.  De er hittil blitt oversett og avvist.

Når det i tillegg er blitt kjent at lokale ledere ved campus på Nesna gjennom flere år har sendt bekymringsmeldinger om manglende oppfølging av styrevedtak, frustrasjon over løfter som ikke holdes m.m. gir dette et bilde av en institusjonsledelse i Nord Universitet som systematisk har stått for manglende oppfølging av virksomheten på Nesna helt tilbake til våren 2016.

Alle fagorganisasjonene ved studiested Nesna har skrevet under en erklæring om mistillit knyttet til forhold hjemlet i arbeidsmiljøloven.  De er hittil møtt med bagatellisering, avvisning og taushet fra ledelsens side.

Jeg utfordrer alle fagforeninger på Helgeland til å ta dette på største alvor.

-De ansatte på Nesna er organisert gjennom LO (NTL), UNIO (Forskerforbundet og Utdanningsforbundet) og YS (Parat).  Samtlige arbeidstakerorganisasjoner har foreninger og tillitsvalgte innen både kommunene og øvrig samfunn på hele Helgeland.

Situasjonen ved Campus Nesna dreier seg om mange ulike forhold, men det er også en klassisk arbeidskonflikt der en ledelse velger å ikke forholde seg til ordinære spilleregler i arbeidslivet.  Det er dermed et angrep på fagforeningene som sådan.

I møtet med LO-Ytre Helgeland oppfordret jeg fagforeningene her til å sette seg inn i saken og vurdere hvordan de skal vise solidaritet og følge opp de ansatte på Nesna sin sak.  

Også den øvrige fagbevegelsen, i og utenfor LO, må nå kjenne sin besøkelsestid, mobilisere og vise solidaritet med de ansatte på Nesna.  Det er våre alles rettigheter til et meningsfylt arbeid dette står om.

Et spørsmål om tillit!

Av Arne Langset


Striden om Nord Universitets nedlegging på Nesna og i Sandnessjøen er ikke bare en strid om hvor universitetet skal være tilstede.  Det er i like stor grad et spørsmål om samfunnets  tillit til at en statlig samfunnsaktør følger opp sine egne forpliktelser over for egen region.





I kjølvannet av Nord Universitets styrevedtak om ny studiestedstruktur har det vært en ivrig debatt om hvorvidt statsråden kan gå inn og overprøve styrets vedtak når dette bryter med samfunnets forventninger om regional tilstedeværelse fra institusjonens side.  Likeså om de brutte løftene i fusjonsavtalene fra regjeringens godkjenning av fusjonen i 2015 er juridisk bindende eller ikke. 
Det interessante med denne debatten er at den går på hvem som har ansvaret – mens begge parter synes å være enige om at Nord Universitet faktisk bryter både med intensjonene i fusjonsdokumentene og med sitt samfunnsansvar på Helgeland.

Samfunnets tillit.
Det er ingen tvil om at det er universitetsledelsens handlemåte over tid som har skapt det tillitsbrudd som både den politiske majoritet, kommuner og regionråd, samt universitetets egne ansatte på Helgeland har gitt tydelig uttrykk for i forbindelse med denne struktursaken.  Lettvintheter og til dels åpenbart uriktige forklaringsmodeller fra ledelsens side har bare forverret dette bildet.

Universiteter og høgskoler er statlige forvaltningsorganer som hører inn under storting og regjerings ansvar.  Forvaltningen skal følge ordinære forvaltningsregler for delegert ansvar og myndighet. Det er imidlertid ingen tvil om at stortinget, innenfor disse rammene, har ønsket stor grad av indre selvstyre i UH-sektoren.  Dermed blir tilliten til at styrene og universitetsledelsene følger opp sine egne rammer og retningslinjer helt avgjørende for samfunnets tillit til institusjonene.

Har Nord Universitet fulgt opp sine egne styrende vedtak?
Spørsmålet blir derfor om ledelsen i Nord Universitet fra fusjonsdato har fulgt opp sine egne rammer og vedtak!   Eller er det slik at et universitetsstyre kan velge og vrake hvilke av sine egne rammevedtak som skal følges opp og hvilke som kan blankt neglisjeres?   

Det er ingen tvil om at forutsetningene i fusjonsdokumentene var førende vedtak for styret den første tiden etter fusjonstidspunktet 01.01.2016.  Det er heller ingen tvil om at ledelsen på et eller annet tidspunkt har valgt å bryte disse.  Dette har skjedd lenge før studiestedstruktur-prosessen ble startet.

Forklaringsmodellen fra ledelsens side har vært at fusjonsavtalene ikke kunne følges opp fordi departementet har kommet med nye rammer og retningslinjer underveis som har gjort dette umulig.  (Gårseth-Nesbakk til NRK/dagsrevyen).  Men er dette sant?

Ansatte slo alarm om manglende oppfølging
Allerede i mai 2016 – mindre enn fem måneder etter fusjonstidspunktet – mottok daværende rektor Bjørn Olsen et notat til ledelsen fra 11 faglige og administrative ledere på Helgeland om at de fryktet at den daværende ledelsen i Bodø ikke hadde til intensjon å følge opp styrenes og styrets eget vedtak ifbm. fusjonen.  

(sitat fra brevet til ledelsen - 02.05.2016): 
I dette notatet tar vi opp vår bekymring i forhold til:

1. Status på vedtatt fusjonsplattform UiN og HiNe, jf. vedtak sak 9/15 Fusjon mellom UiN/HiNE og HiNT.
2. Håndtering av utlysning av deltids sykepleierutdanning, og pågående vurderinger knyttet til oppstart av studietilbudet
3. Vurderinger knyttet til oppstart av samlingsbasert grunnskolelærerutdanning
4. Vurderinger knyttet til 5-årig lærerutdanning
5. Håndtering av bemanningssituasjonen ved HiNes tidligere institutt for IKT.
6. Brudd på fusjonsplattformen
7. Uheldige regionale konsekvenser
                                                                         (sitat slutt)

Dette brevet ble framsatt til rektor, med kopi til øvrig ledelse - og behandlet lojalt av de 11 innenfor ordinær tjenestevei.  Så langt jeg har erfart er bekymringen aldri besvart av ledelsen eller styret ved Nord Universitet. 

I Notatet gjennomgår de 11 ansatte, som fram til fusjonen drøyt 4 mnd. tidligere utgjorde den samlede øverste ledelse ved Høgskolen i Nesna, en rekke av de forhold som dagens ledelse nå i ettertid forsøker å framstille som nye momenter. 
Spesielt viser notatet at utfordringene alle utdanningsinstitusjonene hadde med å oppfylle krav i den nye lærerutdanningen ikke bare var kjent, men var en del av premissene for de forhandlingene om fusjon som hadde funnet sted mindre enn et halvår tidligere.  Styrevedtakene og oppfølgingen av fusjonsavtalene var dermed også åpenbart forpliktende for ledelsen. 

Notatet fra disse 11 ledere er en bekymring over at toppledelsen i Nord Universitet allerede fra første dag synes å ignorere oppfølging av universitetets egne vedtak som de måtte være uenige i.  

Forholdet til kommunene.
Dette eksemplet er bare ett av mange eksempler som gjør at kommunene på Helgeland ikke har tillit til at ledelsen ved Nord Universitet på noe tidspunkt hadde som intensjon å følge de inngåtte forpliktelsene ved fusjonen.  Derfor er det også vanskelig å tro at viljen og evnen er tilstede hos Nord Universitet når dagens rektor uttaler at de vil komme tilbake og skissere gode løsninger for Helgelandsregionen – selv etter at sykepleierutdanningen i Sandnessjøen er avviklet og fagmiljøene på Nesna er nedlagt og erstattet med nye fagstillinger i Bodø.

Tillit er noe som bygges opp over tid.
Den tiden er jeg redd for at Nord Universitet alt har tapt.

Når statsetater betaler lobbyister

Vi har hatt flere debatter om hvorvidt tidligere regjeringsmedlemmer og sentrale aktører fra politikk og forvaltning skal kunne gå ut og selge sine tjenester som «påvirkere» i den politiske prosessen.  Problemstillingen har vært at næringsinteresser og andre ikke skal kunne kjøpe seg politisk makt.  Dette er viktig for demokratiet.

Men hva når det er aktører i statsforvaltningen selv som kjøper seg politiske vedtak opp mot sine egne folkevalgte styrer og politikere?   Hva når en statsetat kjøper påvirkning av sine egne politiske overordnede gjennom privat kommunikasjonsbyrå?  Er det greit – og hvem har ansvaret når «ansvarlig statsråd» selv er målet for påvirkningen?

Kommunikasjonsbyråene lover gjennomslag i politiske prosesser. «Vi hjelper med strategi og med å forme historier som forandrer!».  Deres arbeid bygger på grundige analyser av de enkelte aktørene i styringsprosessene, hva de er opptatt av politisk eller privat, hvilke andre prosjekter de støtter osv.. Ut fra dette legges strategi der en «virkelighetsbeskrivelse» formes slik at den understøtter målet man skal oppnå. 

Virkelighetsbeskrivelsen inneholder «sanne» elementer, men vil likevel være en valgt selektiv virkelighetsbeskrivelse og legge grunnlag for en kjerneargumentasjon for et bestemt politisk vedtak.  Dette dukker så opp som notater hos politiske beslutningstakere og i lekkasjer til sentrale medier, samtidig som en statsetats ledere får medietrening i å svare godt – med de samme konsistente fraser på alle spørsmål – uavhengig av hva spørsmålet er. 
De som betaler mest vil kunne få gjennomslag for en «forandret historie» som både mediene og politiske aktører legger til grunn for sine beslutninger.  Presis det kommunikasjonsbyråene skryter av i reklamen.

Jeg kjenner Nordland fylke og kommunene på Helgeland godt.  Jeg arbeider med dem til daglig og kjenner deres oppfatning av virkeligheten både i administrasjon og politikk.  Jeg kjenner universitets- og høgskolemiljøene i Nordland og på Helgeland.  Jeg har selv tidligere arbeidet som rådgiver ved Høgskolen i Nesna i drøye 11 år.

Jeg vokste opp på Nesna  Mine besteforeldre var med å bygge opp Nesna som Nordlands første og viktigste høgskolested.  Jeg kjenner både dagens virkelighet og historien bak.

Jeg ser at Nord Universitet har måttet betale godt for å etablere en forandret historie og «en annen virkelighet»! - Men styrker det demokratiet?

Arne Langset

Kommunestyret I Alstahaug
møte 03.06.2019

Uttalelse fra Alstahaug Kommune

Nord Universitet.
Styret i Nord Universitet har i styremøte den 30.04-2019 vedtatt å sende rektors forslag til ny studiestedsstruktur ut på høring.  Forslaget innebærer at Nord Universitet vil ytterligere bygge ned sine fagmiljø på Helgeland og sentralisere til Bodø og Levanger.   Det foreslås at hele virksomheten ved den tidligere Høgskolen i Nesna skal avvikles, samt at sykepleierutdanningen i Sandnessjøen legges ned.



Kommunestyret i Alstahaug vil gi følgende uttalelse til forslagene:

Poenget med å ha et nært samarbeid med et lokalt universitet er å sikre nærhet mellom fagmiljøene i utdanningen og våre lokale fagmiljø.  Hvis denne dimensjonen i samarbeidet forsvinner, så forsvinner betydningen av å satse på et regionalt universitetstilbud. 

Kommunestyret i Alstahaug er spesielt opptatt av at vi må styrke profesjonsutdanningene på Helgeland. Kommunestyret er derfor skuffet og sterkt kritisk til den systematiske nedbygging av studietilbud som har foregått på Helgeland siden Nord Universitet ble etablert.  En rekke studietilbud er blitt fjernet eller sterkt redusert og fagmiljøene er blitt gradvis tappet ut fra regionen. Nord Universitet har på ingen måte innfridd forventningene kommunen hadde ved starten i 2016.  Slik vi ser det er fusjonsavtalen som var inngått med Helgelands statlige regionale høgskole brutt av Nord Universitet.

Alstahaug Kommune er avhengig av å sikre rekruttering av fagfolk til kommunale tjenester innen oppvekst og helse.  Parallelt med Nord Universitets nedbygging av studieplasser på Helgeland har kommunen opplevd økende utfordringer med å skaffe kvalifiserte fagfolk.  Samtidig opplever våre fagfolk en stadig større avstand til utdanningen.  Dette har vært en klart negativ trend sammenliknet med hvordan vi opplevde oppfølgingen fra Høgskolen i Nesna før fusjonen.  

Statsråd for høyere utdanning, Iselin Nybø, legger til grunn at det vil være økende behov for å heve voksnes kompetanse, og at flere kandidater vil være i en livssituasjon med behov for å ta utdanning i nærheten av der de bor. Dette er momenter styret i Nord Universitet ikke kan overse.

Sykepleierutdanningen i Sandnessjøen ble etablert av tidl. Høgskolen i Nesna i samarbeid med Høgskolen i Narvik (nå UiT).  Dette var en utdanning som rekrutterte godt og der de uteksaminerte sykepleierne ble værende som nøkkelpersonell i våre kommuner.  Tre år med såk. «nullopptak» etter at Nord Universitet overtok styringen har på det nærmeste radert ut denne utdanninga.  Vi oppfatter dette som en styrt utvikling fra fakultetsledelsen i Bodø sin side.  I rektors forslag foreslås utdanningen nedlagt. 
Selv om et tilsvarende antall studieplasser skulle bli tillagt til Mo eller Bodø vil ikke dette veie opp for studiet i Sandnessjøen – verken opp mot regionens behov, eller over for de studentene som ikke har mulighet til å flytte for å studere på fulltid. 
Vi minner i denne sammenheng også om at Helgelandsykehuset HF har signalisert at de vil tilby sine praksisplasser til andre enn Nord Universitet dersom andre institusjoner kan etablere tilsvarende studier på Helgeland. Dette ut fra samme erfaring som kommunene.

Lærerutdanningene ved campus på Nesna er-, og har vært, grunnstammen i skole og barnehager i vår kommune på samme måte som for resten av Helgeland.  Vi kjenner til at søkerne her i all hovedsak har valgt Nesna på grunn av godt fagmiljø, god tilrettelegging og nærhet.  Søkerundersøkelser gjennom mange år viser at alternativet for de som går her vil være å reise sørover om de ikke hadde fått plass ved studiested Nesna.  De fleste av disse søker seg da ut av Nord Universitets område og vil være vanskeligere å rekruttere tilbake.  
Skoleadministrasjonen i Alstahaug Kommune har uttrykt stor bekymring for rekrutteringen av lærere til barnehager og skoler dersom ikke Nesna bygges opp til det nivå de hadde før fusjonen in i Nord Universitet. 

Rektors forslag om å avvikle den tidligere høgskolens hovedcampus på Nesna er derfor totalt uakseptabelt. 

Konklusjon
Kommunestyret i Alstahaug finner forslagene til endring i studiestedsstrukturen som uakseptable. Vi er bekymret for at de eksisterende fagmiljøene ved studiestedene på Helgeland svekkes ytterligere og mener at campus på Nesna og sykepleierutdanningen i Sandnessjøen skal bestå og videreutvikles som studiesteder for å bidra til å gi Helgeland nok lærere og sykepleiere også i framtiden.

Kommunestyret i Alstahaug er skuffet og sterkt kritisk til den systematiske nedbygging av studietilbud som har foregått på Helgeland siden Nord Universitet ble etablert. 
Det fremstår som en naturlig konsekvens at Kommunene på Helgeland bryter samarbeidet med Nord Universitet – hvis forslaget til ny studiestedsstruktur vedtas.  I forlengelsen av dette vil det være naturlig at kommunene ser seg om etter universiteter som kan tilby regionale universitetstilbud – og som har klare strategiske målsetninger om å videreutvikle de desentraliserte studietilbudene i vår region.

Sykehusdebatt!

HelseNord forholder seg til det som til enhver tid er signalene fra sin eier. I denne saken er signalene delte. 


Arne Langset

- På den ene siden står «Nasjonal helse- og sykehusplan» som beskriver generelle mål for hva som skal være nivådelingen mellom store og mindre sykehus. På den andre siden en stadig økende politisk oppmerksomhet om at avstands og risikovurderinger også må åpne for en annen inndeling enn planens normalinndeling i noen landsdeler. Både statsråd og storting har handlingsrom innen dette spennet.

- Tragedien er at vi lokalt har tolket helseplanens inndeling som en ufravikelig lov, også der den bryter med andre mål og statlige planer. I tillegg har høringsparter med til dels motstridende ønsker, modeller og lokaliseringskrav framstått som enige om at en indre sentralisering av tilbudene på Helgeland er vel så viktig som hensiktsmessig lokalisering og nærhet (!). En falsk enighet, selvsagt, men det er den som danner grunnlaget for HelseNords tolkning så langt.

- Helgeland består av fire by-regioner og er større enn mange norske fylker. Risikobildet tilsier at vi må ha en viss beredskap knyttet til skipsfarten, offshorenæringen, osv. Dette kan utvilsomt best dekkes fra Sandnessjøen!. Industrien i Rana og befolkningen i den halvdel av vår region som ligger mot nord i regionen vil ha tilsvarende naturlige krav. Derfor må det være et minimumskrav med to sykehusenheter på Helgeland om vi fortsatt skal fremme regional utvikling.

- Mitt store håp ligger faktisk til det som vi i Alstahaug nå har fått bli en del av; - Bunadsgeriljaen - som stiller sterke konkrete krav til innhold uten å la seg vikle inn i taktisk tull! - Ingen flere akuttsykehus og fødeavdelinger skal legges ned! - heller ikke på Helgeland.
Fødeavdeling krever akuttberedskap. Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester. Med nordnorske avstander må disse funksjonene være en del av det lokale sykehustilbudet.

- Denne bevegelsen er blitt et godt organisert nasjonalt nettverk med en folkelig styrke som vi ikke har sett på mange år. Deres engasjement, valg av virkemidler og ærlige mål er det som jeg tror til sist vil endre de overordnede rammene og rede Sandnessjøen sykehus som fullverdig sykehus også i framtiden.
All honnør!

17.mai-tale                                                                                                                                                                            

Kjære naboer – gode Tjøttafolk!  
GRATULERER MED DAGEN!     

-------------

Vi lever i et godt samfunn der vi feirer nasjonaldagen.   - Feiringen følger tradisjonene – og tradisjonene har vi skapt over lang tid.  Her på Tjøtta er tradisjonene sterke. Det er de unge som vekker oss til feiring – lenge før salutten går.

Men tenker vi egentlig over at det som formet disse tradisjonene også var en politisk kamp?  En kamp der nasjonaldagen først og fremst symboliserte folkelig motstand mot undertrykkelse. 

Grunnloven ble til gjennom kamp.
Det er ikke tilfeldig at vi har valgt grunnlovsdagen fra 1814 som vår nasjonaldag.   Det er heller ikke tilfeldig at vi feirer ute i hver eneste bygd – og at det er de unge som går fremst i toget.

Før 1814 var Norge i union med Danmark.   I 1813 hadde Napoleon tapt slaget ved Leipzig og svenskene var blant de seirende krigsmakter.  I oppgjøret etter dette ble Norge forhandlet bort til Sverige.  Vi var den gang et av Europas fattigste land, men rikt på naturressurser – den gang som nå!  

Norge var som nasjon var blitt redusert til et krigsbytte som en kasteball mellom europeiske stormakter.

Folkemakt
Innkallingen til grunnlovsforsamlingen var derfor først og fremst et desperat forsøk på å begrense svenskekongens makt over den norske befolkningen.  Grunnloven angir ikke bare Norge som et uavhengig og udelelig rike. Vel så viktig er det at grunnloven setter grenser for sentralmyndighetens makt over for hver enkelt av oss.  Det gjør den den dag i dag! 

Ingen konge eller sentralmakt skal kunne begrense vår frihet uten klar hjemmel i lov.  Og ingen lov skal kunne innføres tilfeldig og med tilbakevirkende kraft. I 1814 måtte vi akseptere å bli underlagt Sverige, men vi beholdt vår grunnlov.

Den norske grunnloven var inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske revolusjonen og var svært moderne i sin tid.  Hovedprinsippene var ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og borgerrettigheter.  Dette har stått seg helt fram til i dag.  Den norske grunnloven er Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk, og er i dag et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati.  

Men det at folkesuvereniteten sto så sterkt har ikke vært enkelt for makthavere fram gjennom tiden å akseptere.  Svenskekongene så på de første 17.mai-feiringene som et symbolsk opprør mot kongemakta. Unionskongen Karl Johan la ned forbud mot å feire 17. mai i 1820-årene. Det samme forsøkte andre okkupanter seg på seinere.  Grunnloven ble likevel stående.  

Feiringen av grunnloven var i realiteten en politisk kamp både ute på ute i bygdene og i gatene.  Den gjorde oss bevisst på vår folkemakt og overførte denne arven til nye generasjoner.
- Måten vi i dag feirer nasjonaldagen på speiler noen samfunnsvalg våre forfedre gjorde - og som har formet det samfunnet vi lever i dag

Det var først på 1870-tallet at 17.mai-feiringen begynte å ta den form som vi kjenner i dag.  Mange så den gang at det ville komme til et oppgjør med svenskene og ønsket å vise styrke.  Det geniale trekk var å satse på den styrke som lå i folkelig mobilisering og i frihetssymbolene – ikke minst vår grunnlov. 
- Ingen kan overvinne ett barnetog på 17.mai. 

Ingenting er så vanskelig som å skape enhet og felleskap etter en bitter strid. Ingen utfordring er større for de som går i krigen enn å overlate makten til et skjørt sivilt samfunn etter at striden er over.
- Mange stater feirer sin nasjonaldag med milltærparade eller statlige prosesjoner i hovedstedene.  De vil vise statens styrke både over for egne innbyggere og omgivelsene.
I Norge feirer vi vår frihet ute i alle bygder og kretser der det fins en skole og helst et skolekorps.  Barnetog går også der skolen er lagt ned – men der vi fortsatt kjemper - for hvert eneste lokalsamfunn, en skole eller et sykehus. 

De unges dag
Den 17. mai er en feiring av de unge. Det er en feiring av den tilhørighet og det fellesskap som ikke minst Tjøtta-samfunnet kan være stolt av.  Det er et sterkt signal om at vi står sammen.

Det er fortsatt viktig at vi klarer å bruke 17.mai til å inspirere vår flotte ungdom. Vi må inkludere alle de som i fremtiden skal forvalte de verdiene vi feirer i dag.

Vår parade viser styrken som ligger i det sivile mangfoldet.  Og på samme måte som i tidligere tider er feiringen en markering av vår styrke – og at vi vil sloss for det vi har bygget opp.

Når folk kler seg opp i fest-kler og bunad på 17 mai er det sterke symboler.  Det viser et felleskap og et framtidshåp som ingen makthaver kan ignorere.- Ingen kan overvinne ett barnetog på 17.mai.

Gratulerer med dagen!
Et trefoldig hurra for den 17. mai!!

Minneord Guro Fjellanger

Guro Fjellanger døde i påskeuka og ble bisatt i Oslo 26. april.

Hun huskes av mange som statsråd i Bondeviks første regjering (1997 – 2000), miljøvernministeren som var med å forhandle fram den første forpliktende globale klimaavtalen, Kyoto-protokollen.
Venstrepolitiker med pågangsmot og humør som også sloss for funksjonshemmedes rett til å delta på alle nivå i samfunnet.

Guro hadde et bredt engasjement som strakk seg langt ut over partipolitikken. Hun brant for miljø og solidaritet, for minoriteter og enkeltmennesker. Hennes mot, solidaritet, varme og urokkelige vilje kunne flytte tro! Om ting så ut til å være umulig løftet hun blikket og fant veier videre. Skjebnetrua var ikke et alternativ i hennes verden.

Guro Fjellanger var bare 25 år gammel da hun høsten 1988 ble nestleder i Opplysningsutvalget om Norge og EF. Hun var da allerede en erfaren politiker. Hun hadde vært leder i Unge Venstre og var av mange i partiet ønsket som ny leder i Venstre.

Medlemsorganisasjonen Nei til EU ble stiftet i august 1990. Guro ble gjenvalgt som nestleder, men ble fra årsskiftet 1990/91 ansatt som organisasjonens generalsekretær. Under Guros ledelse ble Nei til EU bygget opp til å bli Norges største og mest slagkraftige politiske organisasjon med mer enn 140 000 betalende medlemmer og 440 aktive lokallag over hele landet.

Hennes organisasjonstalent og mot til å hente inn sterke medarbeidere med ulik bakgrunn ble avgjørende for organisasjonens styrke. Hun var samlende og bygget opp et stadig større og mer slagkraftig sekretariat rundt seg. Organisasjonen Nei til EU fikk stor tillit og ble den ubestridte koordinator for hele den norske Nei-kampanjen.

Opplysningsutvalget hadde vært dominert av folk med erfaring tilbake til kampen mot EEC i 1972. Som frontfigur i EU-debatten fra 1990 ble Guro både talsperson for moderne kvinner og et symbol for den millionen nordmenn som var kommet til etter folkeavstemmingen i -72. For henne var dette en politisk kamp for internasjonalt ansvar – ikke isolasjon, for kulturelt mangfold – ikke ensretting, for miljø og for solidaritet.
Det er også hennes ære at utilbørlig argumentasjon og enkelte antidemokratiske elementers forsøk på innpass i organisasjonen ble konsekvent avvist. Hennes lederegenskaper ble viktige, både for debatten, for organisasjonen og for det som til slutt ble «Folkets Nei» i 1994.

Den 28. november 1994 klarte Guro og folkeflertallet å overvinne skjebnetrua, eller «sjæææbnetrua» som hun selv sa. For ettertiden vil hun stå som en av de viktigste aktørene i den norske EU-kampen. Folkets rett til selv å bestemme sin framtid hadde seiret.

Guro Fjellanger har hatt mange viktige samfunnsroller også etter EU-kampen og årene som statsråd. Tross en del sykdom de siste åra var hun alltid den første til å komme med varme hilsninger og gode råd til sine etterfølgere og venner fra ulike tidsperioder. Guro var høgt respektert. Hun hadde venner i alle samfunnslag og politiske leire. Hennes legendariske årlige romjulslunsj var et samlingspunkt som svært mange har fått oppleve og vil huske.

Fra hennes venner kommer stadig historier om hvordan hennes livsmot og nærhet alltid løftet folk videre når ting virkelig røynet på. Guro var den som alltid sloss videre – uansett motstand og mot alle odds. Men nå er det altså slutt.

Guro Fjellanger er sterkt savnet.
Vi lyser fred over hennes minne.


Nei til EU`s sekretariat fra -94

v/ Arne Langset og Dag Seierstad

Regional stat overkjører Helgeland – hva gjør vi?

Viktige regionale funksjoner nedlegges eller foreslås redusert.  Sykehus, universitet, NAV, domstoler, skattekontor osv.  Mange av oss har sterke meninger om hvem som egentlig er drivkreftene bak dette.   Men dette er ikke noe som er spesielt for Alstahaug eller spesielt for Helgeland selv om vi rammes fra alle kanter.

Skal vi snu utviklingen må vi forstå hva og hvem vi står opp mot.  Hvis ikke ender vi opp med å slåss mot hverandre uten å oppnå annet enn frustrasjon over at vi ikke lykkes.

Utfordringen ligger først og fremst i at statlig organisering regionaliseres.  Dette er en prosess som har skjedd over år, men som har skutt fart under dagens regjering.  For oss ligger den største utfordringen i at Helgeland i statens øyne ikke er en region, til tross for at vi er større enn Finnmark i befolkning og større enn de fleste sørnorske fylker i areal.

Helgeland fins ikke! 
I statsforvaltningen er vi region Nordland og i noen tilfeller region Nord-Norge.  I departement og direktorat er dette synonymt med Bodø og Tromsø.  I det nye statlige forvaltningsbildet fins derfor ikke Helgeland (!). 

Vi ser utfordringen tydelig i mandatet bak innstillingen til ny studiestedsstruktur i Nord-Universitet. Rektor viser til at det er hensynet til to regioner som skal ivaretas; - Trøndelag og Nordland.   Hun innstiller på at sentralisering til Bodø og Levanger vil oppfylle statens mandat for styrket regional struktur. 
Statsråd Iselin Nybø kommer på banen og presiserer at hun ikke legger seg opp i hvordan styret og regionene organiserer sin interne virksomhet. Samtidig legger hennes departement sterke føringer for at strukturen må «effektiviseres».  Resultatet er at nesten alle fagmiljø i Vesterålen, på Helgeland og i Namdalen foreslås nedlagt og sentraliseringen skyter fart. 

Hva gjør vi?
Vi må først og fremst sørge for at Helgeland fins på det statlige kartet!    Det er opp til oss å synliggjøre et bilde av Helgeland som den sterke og samkjørte regionen vi egentlig er og bør framstå som.  En klart definert region med 18 kommuner, med 80 000 innbyggere og med 2/3 av Nord-Norges samlede vareproduksjon. En region som Nord-Norge er avhengig av for å kunne framstå som framtidens landsdel.  Det er ingen andre enn vi selv som kan drive «voksenopplæring» inn mot det sentrale forvaltningsapparatet, inn mot egen landsdel og opp mot oss selv.

Vi må klare å bygge en felles argumentasjon utad. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis må være enige i lokaliseringsspørsmål på Helgeland, men det betyr at vi må ha gjensidig respekt for hverandres relative fordeler, naturlige samfunnsbehov og kommunenes egne prioriteringer - enten vi snakker om Brønnøy, Rana, Vefsn eller Alstahaug.  Først da vil vi være en spennende region, i stand til å ta i bruk de regionale maktmidlene vi faktisk har! 

Intervju med avisa "Helgelendingen" - ordrett slik det ble gitt avisen - 10.04.2019

 

1. Den nye lista tar utgangspunkt i at dere som parti skal jobbe både for distriktet, samt for bykjernen. Stemmer det? 

Ja, By og Land skal arbeide for hele kommunen, også byen.  Men vi håper å kunne tilføre et litt bredere perspektiv som også løfter fram de mulighetene som ligger i alle de andre kretsene i kommunen.  Det at det kommer flere folk og flere unger ute i bygdene er positivt for alle.  Da må også kommunen stimulere til det og levere kommunale tjenester.

2. Hva anser dere som parti er de viktigste områdene som dere vil satse på i valgkampen, og som dere ønsker å videreutvikle dersom dere får representanter inn i kommunestyret?

Som sagt ønsker vi vekst i hele kommunen.  Det betyr at vi først og fremst vil forsøke å få fram tiltak som folk i de enkelte kretsene ser som viktige for å fremme sine lokalsamfunn.  Vi har jo svært mange fra kretsene sør for byen som på ulikt vis støtter By og Land.  Vi planlegger derfor å ha åpne møter der vi inviterer til å komme med ideer og forslag til konkrete tiltak – små og store. 

Selvsagt vil nok mye komme til å dreie seg om skole og helse/omsorg som er de store kommunale oppgavene, men vi har allerede fått innspill på klargjøring av konkrete tomtearealer og ideer til tiltak som vil styrke eksisterende næringer og kanskje gi grunnlag for nye etableringer.

3. Hvordan vil 'By og land' jobbe politisk for en positiv utvikling av Alstahaug som kommune, men også som regionsenter?

Jeg har jobbet med utviklingsspørsmål på Helgeland både i mine år som ansatt ved Høgskolen i Nesna og i regionråd.  Dette har gjort at jeg er blitt stadig mer overbevist om at de regionsentrene vi har må være seg mer bevisst sin funksjon nettopp som regionsenter.  Det gjelder alle!  Stadig mer av de statlige virkemidlene som tidligere ble fordelt ut på alle kommuner blir i dag rettet inn mot regionsenter-kommunene og det varierer sterkt hvor stor evne de har til å få nyttet dette til utvikling i egen kommune og kommunene rundt.  Nordland har definert 10 slike regioner hvorav fire på Helgeland. 

Alstahaug må i langt større grad enn nå bygge opp både kapasitet og ambisjon om å ta denne rollen.  Sykehusdebatten vil også være en viktig del av dette.  Det er ikke likegyldig for regionsenterfunksjonen om et framtidig sykehus planlegges i Leirfjord eller i Sandnessjøen.  Men det betyr også at vi må klare å komme ut av den negative spiralen der høg gjeld og svak økonomi begrenser vår kapasitet til utvikling.  Hele tankegangen med regionsenterkommune er at de både skal være et naturlig knutepunkt og være en utviklingsaktør for egen region.  By og Land har pekt på at dette utvikleransvaret også må være tydelig innen egen kommune!  Først da får vi tillit fra kommunene rundt oss.

4. Vil Tjøtta og Søvik barneskole være 'fredet' av 'By og land'?

Ja, i den grad kommunale tjenester kan fredes så vil vi det.  Jeg tror alle som står bak By og Land har et ønske om at det nå bør være stabilitet slik at ikke alle skal føle seg truet hver eneste gang kommunens budsjett behandles.

Jeg er mest opptatt av at skolene skal gis mulighet til å drive god opplæring med en faktisk nærhet til foreldrene og ungene som benytter den.  Om det så på et eller annet tidspunkt skjer endringer i lokalsamfunnene som gjør at også foreldrene vil ønske å gå inn i en annen struktur så bør initiativet komme derfra – og ikke som stadige forsøk på sparetiltak.  Det kan sikkert spares litt på å ha færre skoler, men det koster også å omstille.  Veldig mange kommuner har erfart at omstillingskostnadene har blitt større enn det man hadde forutsett – og den økonomiske gevinsten mindre.  Om dette så fører til at bare et par foreldre kommer til at de er bedre tjent med å flytte går regnestykket i minus.

5. Du har nylig sagt både i kommunestyret, til Helgelands Blad og til Helgelendingen, at et felles sykehus må legges til Sandnessjøen. Står du ved det? 

Ja, selvsagt!
Dette går direkte på folks trygghet og det er et helt sentralt element for at Alstahaug skal kunne fungere som regionsenter på kysten. 
Jeg mener vi bør være klinkende klare på at dette er et krav vi ikke vil fravike uansett om det til sist måtte bli ett stort eller to likeverdige sykehus på Helgeland.  Sandnessjøen skal ha sitt sykehus.  

6. Dersom du svarer ja på foregående spørsmål. Hvordan vil det være forenelig med din stilling som sekretariatsleder i IHR? Du har gjennom dette vervet, samt vervet i RU, jobbet for regionsutvikling i Rana. Herunder både sykehus og flyplass. 

(Til Jill;
Det første hovedpoenget i spørsmålet er greit, men ser at det nok har sneket seg inn en misforståelse i siste ledd av spørsmålet – da endrer det litt på problemstillingen, så jeg går ut fra at du kan omformulere  😊 – For ordens skyld; - jeg har ikke noen verv, arbeidsforhold eller annen binding til Rana Utviklingsselskap. Tvert imot så er de prosjekter og oppgaver der vi leier inn utredningskapasitet fra RU, oppdrag der flere av kommunene i regionen er blant oppdragsgiverne og der de ønsker å styre dette gjennom Regionrådet, men i slike tilfeller er det regionrådet i fellesskap som vedtar og vi som styrer prosessen.  Jeg tror jeg forstår hvordan denne misforståelsen har oppstått – men slik er realitetene.)

Svar:
Jeg forstår at noen kan tenke at dette vil kunne være problematisk.  Mine arbeidsgiverkommuner er godt kjent med min politiske fortid og mine politiske meninger om mangt og mye gjennom de åra jeg har jobbet i regionrådet. Så langt har de gitt uttrykk for at de stoler på at jeg har en profesjonell rolleforståelse og at mitt eget politiske engasjement for egen kommune ikke blir et problem. 

7. Støtter du en storflyplass på Hauan? Minner om at du har behandlet flere saker i IHR, gjennom flere år, der du/dere blant annet kaller flyplassen en vekstimpuls for Helgeland og Nordland.

Det er riktig. Jeg har utarbeidet og ført i pennen en rekke høringsuttalelser der regionrådet på Indre Helgeland, som sammen med Rødøy og Træna støtter opp om en ny flyplass på Mo. Slik må det nødvendigvis være i den jobben jeg har og her synes faktisk jeg har gjort en rimelig god jobb for å samordne innspillene mellom disse 8 kommunene.

Dette har imidlertid også gitt meg innsikt i saken fra flere sider enn det som oftest kommer fram i debatten – ikke minst i møter der Avinor og andre sentrale aktører tenker høgt om framtidens utfordringer for regional flytrafikk generelt og kortbanenettet spesielt.

Det alle synes å være enige om er at det er mange gode grunner til at Dash8 flåten fases ut innen få år – det kan komme før vi aner det.  Teknisk kan disse flyene leve videre enda en tid, men den økonomiske utfordringen blir stadig større og i praksis er det de forretningsmessige vurderingene i Widerøe som vil avgjøre når dette skjer.  Det fins utvikling av noen nye flytyper med brukbar setekapasitet som skal kunne benytte relativt korte rullebaner, men så langt ser det ut til at 1199m, som Stokka i dag har, vil være den realistiske minste plattform for disse.  Vi vet også at dagens ordning med offentlige tilskudd til flyruter vil bli endret og overført til fylkeskommunen som forvalter. Derfor mener jeg vi skal prise oss lykkelige for at utvidelsen på Stokka kom på plass, selv om det hittil ikke har gitt så stor effekt i nye ruter.

Nå vet vi at det vil komme en ny flyplass på Mo.  Nøyaktig når den står ferdig og hvilke ruter som vil komme er selvsagt vanskelig å si sikkert, men det viktigste for oss i Alstahaug vil uansett være å sørge for at Stokka utvikles videre og at markedet for flyruter fra Stokka styrkes - ikke svekkes.  Da er vi igjen tilbake til våre regionsenterfunksjoner og bl.a. til sykehus i Sandnessjøen.  

«Nullopptak» - Nord-Universitet som regional aktør.

I tidligere tider hadde vi en viss arbeidsdeling mellom Statlige regionale høgskoler, Vitenskapelige høgskoler og Universiteter.  

I dag er denne arbeidsdelingen brutt og de nye universitetene skal forsøke å være litt av alt.  For Helgelands del går det ganske dårlig!

Nord Universitet ble dannet som en fusjon mellom Universitetet i Nordland (Bodø), Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag.  I sitt utgangspunkt var alle disse innenfor kategorien; Statlig regional høgskole, der samfunnsoppdraget og profesjonsutdanninger innenfor helse og skole var sentrale deler av virksomheten.   

Målene med universitetsdannelsen var å løfte opp utdanningene i Nord til et høyere nivå og å «synliggjøre» forskningen ved våre institusjoner nasjonalt og internasjonalt.  Samtidig var vi mange som advarte sterkt mot å miste fokus på egen region og på de utdanningene som tross alt representerer de store rekrutteringsoppgavene i våre kommuner.  

Det er ingen spåmannskunst å peke på at fusjonen til Nord-Universitet måtte gi store utfordringer.  De «nye» universitetene ble etablert innenfor det samme finansieringsregime som de tidligere høgskolene og et «nullsumspill» der finansiering av nye prestisjestudier må hentes fra den øvrige virksomhet ute i regionen.  Dette er nå i ferd med å ramme Helgeland særlig hardt.  Dette vil imidlertid også kunne slå beina under Nord Universitets framtid som institusjon. 

Det er ikke profesjonsutdanningene som har gitt det nye universitetet de utfordringene de nå står overfor. Utfordringen for Nord Universitet er at de driver et «nullsumspill» der bl.a. profesjonsutdanningene på Helgeland står for det studentvolum som har gitt universitetet utviklingsressurser gjennom inntektssystemet.  

Helgeland med våre 18 kommuner og ca 80 000 innbyggere utgjør ca 40% av universitetets befolkningsgrunnlag i Nordland.  «Nullopptak» ved sykepleiestudier på Helgeland, avvikling av masterløp ved studiested Nesna og nye forslag om nye «nullopptak» ved lærerutdanningene, svekker universitetet som regional aktør i hele vår region.

Dette er alvorlig i første omgang for våre kommuner, men på lengre sikt også for universitetet selv.  Allerede i dag er det klare signaler fra helsesektoren om at de vil prioritere praksissamarbeid med andre utdanningsaktører som kan legge undervisningsressurser til Helgeland.  Det samme vil kunne skje innen skolesektoren. 
Dette gir Nord-Universitet et omdømmeproblem som også forplanter seg over i andre sektorer.

For et universitet i krise kan det på kort sikt virke fristende å vedta innsparinger ved å kjøre færre opptak til læreryrker og sykepleie.  Inntektsbortfallet kommer ikke før om et år eller to.  Men dette vil være en strategi som rammer et samlet Helgeland umiddelbart – og i neste omgang rammer universitetet selv.

Arne