GI OSS I DAG VÅRT DAGLIGE BRØD

 

I dagens nyhetsbilde er det signaler som tyder på at en russisk bombing av Ukrainas viktigste havneby Odesa er nært forestående. 

Det er viktig at vi alle bidrar til å hjelpe.  Dette berører oss alle.  Overgrepet mot Ukrainas befolkning er tragisk og en folkerettslig forbrytelse.  Men det vil også gi noen langsiktige effekter for mange land som vi knapt har sett begynnelsen på. 

Ukraina er europas neststørste matvare-eksportør.  Og Odesa er europas viktigste eksporthavn for matvarer.  I dette bilde er det at befolkningen nå bombes til sult og flukt. 

Det som nå skjer vil også påvirke den internasjonale matvarehandelen. For å gi litt bakgrunn om denne virkningen av krigen i Ukraina gjengir jeg her et utdrag av et bokkapittel jeg bidro til for 20 år siden - og som dessverre synes minst like aktuelt i dag.



(Fra "Kampen om maten")

Mat er makt.
Mat kan vanskelig sidestilles med andre handelsprodukter, fordi det dreier seg om den viktigste materielle komponent i den menneskelige eksistens. Uten mat kan verken enkeltindividet eller samfunnet som helhet opprettholde sine aktiviteter og funksjoner.   Hva vil være den viktigste matpolitiske flaskehalsen i framtida?

Mat er makt, både internt i de enkelte land, mellom stater og mellom verdensdeler. Samfunnets rammer for befolkningens matsikkerhet er et av de viktigste kvalitative samfunnsmål. I denne erkjennelsen ligger nøkkelen til å forstå hvorfor det er så vanskelig å nå internasjonale mål for reduksjon av sult.

Betingelsene makthavere og kommersielle aktører setter for produksjon og forsyning av mat, er et mektig pressmiddel. Kampen mot sult er derfor også en kamp mellom stater og maktstrukturer.  Vi kan forvente at den spisses til i de kommende år.

Kampen om maten
Det vil i årene framover bli en stigende knapphet på mat. Denne oppfatningen legges til grunn både av internasjonale fagmiljø og av FAO.   Årsakene til den tiltakende matknappheten er sammensatte og tilskrives bl.a. klimaendringer, knapphet på ferskvann, erosjon, en mer ressurskrevende matproduksjon, økt forurensing, endret forbruksmønster og en økt befolkning. Det å redusere sult er altså ikke bare et spørsmål om en annen fordeling av kjøpekraft. Det dreier seg også om strukturen på matproduksjonen – hvordan mat produseres og hvem som skal ha rett til å gjøre det.  
”Verdensmarkedet” for mat er ikke et utømmelig overskuddsmarked.

Tross teknologioptimistenes stadige løfter om nye og mer effektive produksjonsmetoder er det noen grunnleggende faktorer vi ikke bør overse:
- Dersom dagens gjennomsnittlige forbruk skal opprettholdes, må verdens samlede matvareproduksjon ifølge FAO mer enn dobles kommende 20 år.
- En stor del av verdensforsyningen av animalsk og marint protein har hittil kommet fra beitemarkene og havfiskeriene. Her har produksjonen nå stagnert eller er på tilbakegang fordi grunnlagsressursene er uttømt.
Virkeligheten er derfor at fiskeriene og husdyrholderne ikke lenger kan bidra til å dekke opp økningen i jordens matvarebehov.  Industriell produksjon av syntetisk protein vil være både ressurs- og energikrevende og vil neppe kunne endre det store bildet.

- Enten matvarene skal skaffes fra oppdrettsfisk, kjøtt eller vegetabilske produkter er det for første gang i vår sivilisasjon de planteproduserende bøndene som må dekke opp hele økningen alene. 

Det pågår et globalt stormløp.
Stormaktene stiller seg bak ulike selskapers «land-grabbing» i utviklingsland.
”Frihandel” blir samtidig koblet med investeringsregler for kommersielle aktører. Dette er en brutal kamp om basisressurser og rettigheter til disse. En rekke grunnleggende spørsmål blir utfordret, som:
- Hvilke rettigheter til lokale ressurser skal ikke kunne underkastes vårt vestlige eiendomsbegrep?
- Hvem skal eie jorda, vannet, de genetiske ressursene og kunnskapen?
- Hva med de bøndene som marginaliseres og presses ut?

”Survival of the fattest?”
Debatten om internasjonale handelsregler dreier seg først og fremst om hvem som skal ha rett til å styre utviklingen. Maten og matproduksjonens grunnleggende rolle i ethvert samfunn gjør at dette feltet ikke kan sidestilles med produksjon og omsetning av industrivarer. Makt over matmarkedene både globalt og i mange enkeltstater dreier seg i ytterste konsekvens om hvem som skal ha rett til å skille mellom liv og død.

Stormløpet for ”liberalisert” matvarehandel kan derfor bli en prosess der man institusjonaliserer og lovfester ”den sterkestes rett” på områder der lokale rettigheter, kunnskap og tradisjoner har vært lokalbefolkningenes eneste vern mot sult.
De som vil ha størst nytte av friere handel med mat, er de store matkonsernene og noen mateksporterende land som langt på veg opptrer på deres vegne, i første rekke USA, EU og landene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina, Brasil m.fl.), samt Kina og Russland.  kontroll over viktige produksjonsressurser for mat (jord, vann, patenter på genetisk materiale m.m.)

Mat som menneskerett
På FNs verdenskonferanse om mat i Roma 1996 (World Food Summit) ble matsikkerhet definert som ”en tilstand der alle mennesker til enhver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv”. I dag lever 800 millioner mennesker uten en slik sikkerhet.

Verdenskonferansen slo fast at for å få til en matforsyning som reduserer sulten og som samtidig er bærekraftig, trengs strategier for å utnytte det naturlige produksjonsarealet i alle land. Det er også nødvendig å sikre lokalbefolkningers rett til egne produksjonsresurser. Utgangspunktet for dette var erkjennelsen av den nåværende og framtidige stigende globale knappheten på mat. Dette innebærer en forpliktelse for alle land til å utnytte egne produksjonsressurser maksimalt og økologisk forsvarlig og til å brødfø egen befolkning så langt det lar seg gjøre. Tiltaksplanen fra toppmøtet koblet videre mat som menneskerett sammen med de grunnleggende prinsippene i FNs menneskerettighetskonvensjon. Dette var omstridt fordi det kan tolkes som en folkerettslig hindring mot frihandel for mat ved at stater kan reservere seg mot framtidige WTO-regler ut fra hensynet til menneskerettigheter.

I sluttdokumentene fra Roma ligger også en oppfatning om at alle enkeltstater har rett til å gi støtte til tradisjonell matproduksjon og til det som benevnes som ”multifunksjonelt landbruk”. Det siste omfatter ”ikke-handelsmessige hensyn” som distriktsbosetting, matkultur, miljø, trygg mat og dyrevern. Norge har spilt en aktiv rolle i denne sammenhengen, både for å samordne arbeidet og for å gi det multifunksjonelle landbruket et innhold som både kan aksepteres internasjonalt og som kan muliggjøre en internasjonal avtale for matvarehandel som ikke bare er på de store eksportlandenes betingelser. World Food Summit endte med et strategidokument og en handlingsplan mot sult. I sluttdokumentet fra ”World Food Summit - Five Years Later” som ble avholdt i 2002, ble punktet om mat som menneskerett styrket.

Mens FN etterspør tiltak som skal sikre befolkninger ”retten til sikker og næringsrik mat”, er hovedmålet i dagens WTO å sikre ”retten til å eksportere”. Kravet om frihandel, som toneangivende WTO-land ønsker at skal gjelde også på matvaresektoren, kommer lett i konflikt med vedtatte mål i FN.

Som en forlengelse og konkretisering av matsikkerhetsbegrepet definert på FNs toppmøte i 1996 har Via Campesina etablert begrepet matsuverenitet – definert som ”retten for folk til å definere sin egen mat og landbrukspolitikk, uten dumping til andre land”. I dette inngår bl.a.:
- å prioritere produksjon av sunn, høyverdig mat, primært for innenlandsmarked,
- tilby bøndene akseptable priser, som innebærer muligheten til å beskytte innenlandske markeder mot import av lavprisvarer,
- regulere produksjonen på innenlandsmarkedet for å unngå overproduksjon,
- stoppe en ødeleggende industrialisering av produksjonsmetoder og å utvikle et bærekraftig familiejordbruk,
- hindre alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier

Anbefalingen fra World Food Summit om at hvert land har plikt til å brødfø egen befolkning, blir stadig fjernere fra norsk politikk. En nedbygging av dagens norske landbruk til fordel for en satsing på våre komparative fortrinn innen havbruk, vil være i tråd med både nyliberal teori og WTOs frihandelspolitikk.  Men det vil også innebære at norsk matpolitikk utvikler seg i en retning som ignorerer både den økende globale knapphet på mat og FNs målsetninger.